Herman Bang

Herman Bang
Født		20. apr. 1857[1][2][3][4] Sønderborg (Hertugdømmet Slesvig, Danmark)
Død		29. jan. 1912[5][1][2][3] (54 år) Ogden (USA)[6]
Beskjeftigelse		Skribent, journalist, selvbiograf, litteraturkritiker
Nasjonalitet		Danmark
Morsmål		Dansk
Språk		Dansk[7][8]
IMDb		IMDb
Herman Bang på Commons

Herman Bang (1857–1912) var en dansk forfatter.

Bakgrunn

Far til Herman Bang var prest, og gutten levde sine seks første år på en prestegård på Als; et miljø han senere gjenskapte i erindringsromanen Det hvide hus. At barndomstraktene gikk tapt under den dansk-tyske krigen i 1864, ble et traume som Bang kom tilbake til senere i flere romaner, blant annet Tine. (Området ble igjen en del av Danmark ved genforeningen i 1920, men da var Bang død.

Etter at moren hans døde av tuberkulose, flyttet familien til Sjælland. Samtidig gikk faren inn i en dyp depresjon. Herman Bang kom på kostskolen Sorø Akademi, og etter studentereksamen flyttet han inn hos farfaren, som var kongelig livlege og bodde i et palé like ved Amalienborg i København. Det er årene hos farfaren Bang minnes i erindringsromanen Det graa Hus.^[9]

Virke

Bangs store interesse og lidenskap hadde fra barndommen vært å opptre, og det var et hardt slag at han ikke ble opptatt som skuespilleraspirant ved teateret. I stedet ga han seg til å skrive små enaktere etter fransk mønster (proverb), og begynte å skrive reportasjer for avisene. Med sine skildringer fra alle lag av samfunnet brakte han den moderne reportasjeformen til Danmark.

Som journalist debuterte han i Jyllands-Posten i 1878.^[10] Ved siden av reportasjer skrev han også om moderne litteratur og teater. I den første artikkelsamlingen, Realisme og realister, hevder han det synet at «Realismen er en Form, ikke en tendens». Her gikk han imot Georg Brandes' syn, som var blitt det rådende i samtiden.

Debutboken Haabløse Slægter fra 1880 vakte skandale, og Erik Skram var blant de få som skrev positivt^[11] om romanen som ble anmeldt som utuktig og dermed beslaglagt av politiet. Herman Bang ble bøtelagt, og omarbeidet og sensurerte sin egen tekst. Først i 1965 ble den forbudte førsteutgaven gjenutgitt.^[12]

Bang følte seg miskjent og karikert i dansk offentlighet, og i lange perioder levde han i utlandet. Særlig søkte han tilflukt i Norge, der han forsøkte å få i gang et varietéteater. Bang har også skrevet en reisebok fra Norge, Rundt i Norge.^[13] Han besøkte Bergen flere ganger og trivdes godt. I flere år skrev han en fast spalte i Bergens Tidende, kalt Blade af min Dagbog.^[14] Her skrev han i et innlegg (om forfatteren Henrik Pontoppidan) at han selv i Danmark var blitt omtalt som «en nordmann» (og Erik Skram som «en hylende dervisj»).^[15] Men som skuespiller mislyktes han helt i juni 1885, da den Nationale Scene satte opp Ibsens Gjengangere med Bang i rollen som Osvald. I Finland var Bang blitt hyllet både som forfatter, foredragsholder og skuespiller, men slik gikk det ikke i Bergen, der Octavia Sperati som spilte fru Alving, ble så skremt av hans opptreden at hun flyktet fra scenen og tok tilflukt nede i orkesteret. Hennes rop om hjelp skremte publikum til å reise seg, og forestillingen ble avbrutt, men Bang stod i etterkant fast på at: «Ingen forstår Osvald bedre enn jeg.»^[16] Fiaskoen med Gjengangere i Bergen gjengis i erindringsboka Ti Aar. Bang hadde større suksess som turnerende oppleser av egne tekster og foredragsholder. Livet ut kombinerte han opptredener i inn- og utland med journalistisk virksomhet, og han slo seg aldri til ro på ett sted.

Årene 1884-87 oppholdt han seg på kontinentet, men også i storbyene der virket hans aparte oppførsel og homofile legning uheldig. Attpåtil gikk forlaget hans konkurs etter at direktørene ble tatt i å trykke pengesedler i kjelleren, og Bang satte da kurs for Berlin der han tok seg råd til å bo på fine hoteller. Han var synlig i gatebildet og skrev for Berliner Tageblatt. Men etter et par uker kom øvrigheten under vær med at han hadde gjort narr av den gamle keiser Wilhelm 1. og familien hans i et reisebrev i Bergens Tidende 1. oktober 1885. Bang ble utvist fra Berlin 13. januar 1886, og dro til fyrstedømmet Meiningen^[17] der han ble kjent med skuespilleren Max Eisfeld (1863-1935).^[18] Imidlertid førte reisebrevet til Bergens Tidende til at Bang ble utvist også fra Meiningen 19. februar 1886. Nå dro han til Wien, og Eisfeld kom etter; men økonomien var så anstrengt at Bang måtte pantsette eiendeler. Verre var det at det anarkistiske tidsskriftet Die Freiheit 27. februar 1886 trykket en omarbeidet versjon av reisebrevet i Bergens Tidende, og nå ble Bang holdt under oppsikt - som sosialist. Paret reiste like godt fra en masse ubetalte regninger og ankom 28. juli Praha. De fant et billig pensjonat i Balbinova 14, og i politiavhør utga Bang sin venn for å være oversetter av Bangs tekster, fra dansk til tysk.^[19] Nå fikk Bang tilbud fra København om stillingen som sjefredaktør på Dagbladet, men han takket nei ut fra sitt ønske om kunstnerisk frihet. Han takket også nei til en tilsvarende stilling på Politiken, ettersom han mislikte både Georg og Edvard Brandes. I Praha fikk han iallfall skrevet mye - blant annet romanen Stuk - mens Eisfeld stod på scenen i Berlin.^[20] Ved årsskiftet 1886/87 ble Eisfeld ansatt ved det kongelige Landestheater, og omtrent samtidig gikk han og Bang fra hverandre.^[21]

I Paris arbeidet han med å hjelpe fram Bjørnstjerne Bjørnsons og Ibsens dramatikk på scenen. Han ble syk og døde under en foredragsturné i USA, på reise mellom Chicago og San Francisco.

Herman Bang hadde et vanskelig liv, og måtte i perioder innlegges på sykehus på grunn av svak mental helse. En vanskelig oppvekst, med tap av sin mor som han var sterkt knyttet til, farens mentale tilstand, samt påkjenningene ved et liv som skjult homofil kan hver for seg og sammen ha virket inn på helsen hans. Herman Bang er gravlagt på Vestre kirkegård i København.^[22]

Skjønnlitterært forfatterskap

Debutromanen Haabløse Slægter er tung av selvopplevd stoff. Den kan karakteriseres som en dekadanseroman, men er samtidig preget av naturalistisk determinisme.

Under sine mange reiser kom han i kontakt med mennesker ved samfunnets yttergrenser, og disse møtene brukte han som stoff til novellene i samlingen Ekscentriske Noveller fra 1885. I disse novellene utvikler han en ny, impresjonistisk skrivestil og scenisk framstillingsmåte, der han avstår fra å kommentere og resonnere over personenes handlinger, men viser dem fram i korte glimt og talende situasjoner. Den samme stilen viderefører han i samlingen Stille eksistenser fra 1886, som særlig kjennetegnes av en rekke inntrengende kvinneportretter.

Romanen Stuk kom i 1887, og skildrer et københavnerteater som blir ødelagt av direktørenes pengegriskhet og spekulasjonsiver. I Tine kommer han tilbake til Als og krigsnederlaget i 1864. Krigens påkjenninger ødelegger menneskenes moral, og det er kvinnene som må lide mest ved det.

Romanen Ludvigsbakke fra 1896 har et gjennomgangsmotiv hos Bang: kvinnen som gir seg bort i tillit og kjærlighet, men sviktes av mannen, som alltid har andre og utenforliggende motiver.

Samfunnets fiendtlige innstilling til homofili gjorde at Bang måtte omskrive erotikken i normalerotiske forhold i romanene sine. Dette skjer f.eks. i kunstnerromanen Mikaël fra 1904.

Bangs siste roman, De uden Fædreland fra 1906, tar utgangspunkt i erfaringene som omflakkende kunstner. Den handler om den omreisende fiolinvirtuosen som må se at han blir detronisert av den unge og vitale Jens Lund – et portrett av Johannes V. Jensen.

Herman Bangs død

Lenge var Herman Bangs død i 1912 på et tog på vei fra Chicago til San Francisco et omdiskuteret mysterium. Snart gikk det rykter om at den kun 54-årige Bang var myrdet, kanskje av togpersonalet. Andre og mer gjennomtenkte skribenter og historikere nøyde seg med redegjørelsen fra det amerikanske jernbaneselskapet, basert på togpersonalets egne utsagn om at Bang døde av naturlige årsaker.

Uansett ga den internasjonalt berømte forfatterens spektakulære død, alene på en opplesningsturné på et tog i et fremmed land hvor han ikke snakket språket, opphav til spekulasjoner og halvfiktive utgivelser. Klaus Manns novelle Rejse til nattens ende fra 1940 omhandlet hans død. Den danske forfatteren Dorrit Willumsen fabulerte over Herman Bangs siste dager i romanen Bang fra 1996. I 2009 utkom Eines Dichters letzte Reise^[23] («En dikters siste reise») i Tyskland med tekster av ulike forfattere som spekulerte over dødsårsaken.

De virkelige omstendighetene rundt Herman Bangs død kom først for en dag i 2009, da journalisten og forfatteren Poul Pilgaard Johnsen i Weekendavisen offentliggjorde et til da ukjent brev, dateret 18. februar 1912. Det var fra journalist og oppdagelsesreisende Frits Holm og sendt til Herman Bangs forlegger, Peter Nansen, på Gyldendal. Brevet befinner seg i Det Kongelige Bibliotek og inneholder en detaljert beretning om Bangs siste dager og timer på toget fortalt av en mann som fulgte ham på reisen. Han døde av naturlige årsaker.^[24]

Bibliografi

Romaner

• Haabløse Slægter 1880
• Fædra 1883
• Stuk 1887
• Tine 1888
• Ludvigsbakke 1896
• Det hvide Hus 1898
• Det graa Hus 1901
• Sommerglæder 1902
• Mikaël 1904
• De uden Fædreland 1906

Noveller

• Præster 1881
• Excentriske Noveller 1885
• Stille Eksistenser 1886
• Under Aaget 1890
• Les quatre diables seinere De fire djævle 1890
• Ved Vejen 1898 – tatt opp i Kulturkanonen
• Ravnene 1902
• En dejlig Dag 1904
• Sælsomme Fortællinger 1907

Skuespill

• Hverdagskampe og Du og Jeg 1879
• Herhjemme og derude 1881
• Inden fire Vægge 1881
• Graaveir 1881
• Ellen Urne (etter romanen Fædra) 1885
• To Sørgespil : Brødre. Naar Kærligheden dør 1891

Dikt

• Digte 1889

Sakprosa

• Realisme og Realister 1879
• Ti Aar. Erindringer og Hændelser 1891
• Teatret 1892
• Rundt i Norge. Skildringer og Billeder 1892
• Masker og Mennesker 1910
• Josef Kainz 1910
• Vekslende Themaer I-IV2006

Kulturkanonen

Novellen «Ved Vejen» er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur.^[25] I sin begrunnelse for valget av «Ved Vejen» sier Kanonutvalget blant annet:

Med sin vekslen mellem sagt og usagt og sit mylder af små, upåagtede detaljer viser Bang, hvordan livet leves i en afsides krog fjernt fra samfundets hovedveje. Men der er ikke kun tale om et lydhørt portræt af en svunden provinsverden, der virker så typisk dansk. Det er Bangs kunst at gøre den lille egoisme og den skjulte ensomheds uheroiske smerte genkendelige også for nutidige læsere.

Kanonutvalget for litteratur^[25]

Referanser

Kilder

• Øystein S. Ziener og Jørgen Lorentzen: Homoseksualitet? Homotekstualitet? Drift og skrift i Herman Bangs forfatterskap (2001)

Eksterne lenker

• (en) Herman Bang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Herman Bang – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (da) Herman Bang på bibliografi.dk
• (en) Herman Bang på Internet Movie Database
• (no) Herman Bang hos Sceneweb
• (da) Herman Bang på danskefilm.dk
• (da) Herman Bang på danskfilmogtv.dk
• (da) Herman Bang på Scope
• (en) Herman Bang hos The Movie Database
• Herman Bangs gravsted, København kommune
• «Herman Bang» (dansk). Arkiv for Dansk Litteratur. Arkivert fra originalen 13. juli 2020. Besøkt 1. mai 2020. 
• Kalliope