Frederiksstaden

Frederiksstaden er et bykvarter i Københavns Indre By. Anleggelsen av Frederiksstaden ble påbegynt i 1749 i anledning av den Oldenborgske slekts 300-årsjubileum på tronen.

Frederik V utnevnte A.G. Moltke som hovedansvarlig for anleggelsen. Ansvaret for det arkitektoniske arbeid ble gitt til Nicolai Eigtved. Sentrum for den nye bydelen ble Amalienborg Slotsplads og Marmorkirken. Frederiksstaden omfatter dessuten de deler av Amaliegade og Bredgade som ligger nærmest Amalienborg, Sankt Annæ Plads, Toldbodgade og Esplanaden. En del hus på sydsiden av Store Kongensgade er også oppført samtidig med Frederiksstaden. Frederiksstaden omfatter det meste av Sankt Annæ Øster Kvarter og preges av rokokko. De fleste eldre husene i bydelen er fredet.

Frederiksstaden og Amalienborg er oppført på Danmarks tentative liste til verdensarven.^[1]

Frederiksstaden inngår i den danske kulturkanonen.^[2]

Byplanen

Anleggelsen av Frederiksstaden ble påbegynt i 1749. Første gang prosjektet ble nevnt var 21. august samme år, da oversekretær for Danske Kancelli Johan Ludvig Holstein sendte en skrivelse til Admiralitets- og General-Kommissariatskollegiet.^[3] Her ble det bekjentgjort at kongen overveiet å bygge ut Amalienborgområdet og derfor ønsket han en betenkning fra admiral Ulrik Frederik Suhm. Suhm sendte få dager senere sin uttalelse med et tilhørende prosjekt til bebyggelse av arealene. Planen var utført av Andreas Bjørn, en av byens ledende handelsmenn. Suhm tilrådet at de eksisterende tømmerplassene ble fjernet og at bakere, bryggere, brennevinsbrennere og kjøpmenn ikke skulle få tillatelse til å slå seg ned i den nye bydelen.^[3] Minnene etter brannen i 1728 skremte fremdeles.

Allerede 5. september 1749 ble planen godkjent av konseillet med rettelser og 12. september ble Københavns magistrat orientert. Sistnevnte fikk deretter trykket en rådstueplakat som kunngjorde prosjektet for offentligheten.^[3]

Prosessen hadde muligens kommet for raskt i gang for 9. november 1749 protesterte kommandanten på Kastellet, oberst Wolfgang Ernst Paurnfeind. Han gjorde oppmerksom på at det skulle være fritt skuddhold fra festningen, også mot byen. Denne pussige innvendingen ble imidlertid overhørt.^[3]

Frederik V utnevnte deretter Adam Gottlob Moltke som hovedansvarlig for anleggelsen. Ansvaret for det arkitektoniske og byplanmessige arbeidet ble overlatt til Nicolai Eigtved.^[4]

På tomten lå kun restene av det nedbrente slottet Sophie Amalienborg og en stor barokkhave som hørte til slottet.

Eigtveds byplanlegging lå i forlengelse av det regulære sjakkbrettmønster som var blitt benyttet i nabobydelen Ny-København et århundre tidligere, men hvor Ny-København aldri hadde fått sin monumentale plass og kirke, ble Frederiksstaden mere monumental og helstøpt. Sentrum for den nye bydelen ble Amalienborg Slotsplads; en sentral åttekantet plass med fire adelspaléer – nå Amalienborg – og Frederiks kirke, kjent som Marmorkirken. Frederiksgade ble tverrakse og Amaliegade lengdeakse.

Ideen til en åttekantet plass var ikke Eigtveds, men kom fra Marcus Tuscher som hadde utført en skisse av en plass med et sentralt plassert ryttermonument.^[5] Tuscher, som døde i 1751, fikk imidlertid ingen innflytelse på hverken plassens proporsjoner, monumentet eller arkitekturen. Skjelettet i Eigtveds plan var den monumentalaksen som begynner ved Frederikskirken og slutter med rytterstatuen av Frederik V, som først ble reist i 1771. Kongen kikker mot kirkens kuppel. Kirken og de fire adelige paléene og Frederiksstadens borgerlige bebyggelse symboliserte samfunnshierarkiet: Den eneveldige konge har sin makt fra Gud og distribuerte den videre via adelen og sitt jordiske regimente.

Dengang var det tømmerplasser ved havnen og havnesiden var den minst attraktive siden. De to paléene lengst vekk fra kirken, Brockdorffs og Schacks, ble derfor de minst ettertraktede. Aksen hadde sitt forløp mellom kirken og rytterstatuen, men siden er den blitt forlenget til henholdsvis Amaliehaven og operaen og har fått en endret betydning.

Arkitektur

Handelsmennene hadde hatt en finger med i planene helt fra ideen ble født og de kom også til å bosette seg bydelen. Hovedparten av de husene som ble reist her, ble oppført for formuende handelsmenn og håndverkere; især de tømmerhandlerne som hadde hatt tømmerplasser ved havnen. Interesserte kunne få gratis byggegrunn i Frederiksstaden og de ble fritatt for toll på innførte byggematerialer og for innkvarteringsskatt. Til gjengjeld måtte bygget stå ferdig i løpet av fem år og nøye følge bestemmelser fastsatt av Eigtved. Disse lempelige vilkårene satte fart på aktiviteten.

Eigtved satte opp strenge regler for utformingen av fasadene og bygningshøydene i bydelen og ettersom byggingen gikk fort, rakk han særlig å påvirke bebyggelsen av Amaliegade; han døde i 1754. Man kunne bygge som man ville, men husene skulle være i grunnmur mot gaten; altså ingen bindingsverk tillatt, vinduer og takgesimser skulle være i flukt med hverandre og husenes fasader skulle ha fluktende kordongesims (gesimsen mellom første og andre etasje). Især det siste designmessige kravet var med på å gi en ensartethet i gaterommet som kom til å minne om en stue med paneler. Også adelsmennene som var byggherrer for de fire sentrale paléene aksepterte at bygningene skulle være like utvendig.

De fleste hjørnetomtene ble forbeholdt større adelspaléer som kunne danne monumentale blokker. Mellom disse var det ofte lav, enetasjes bebyggelse av stallbygninger uten vinduer til gaten. De fleste stallbygningene er senere revet ned, slik at det bare er ved Amalienborg at man kan få en fornemmelse av variasjonen mellom paléer i to-tre etasjer og enetasjes stallbygninger. Alle forslag skulle godkjennes av Eigtved, som selv var arkitekt for de fleste av husene i bydelen. Bygningene preges av en inndeling av fasadene i lisener og generelt tilstrebet Eigtved en svak relieffvirkning motsatt barokkens voldsomme skulpturelle effekter. Kun på Amalienborg og Det Berckentinske palé ser man at det er benyttet frisøyler. Hans rokokkostil var preget av hans opphold i Dresden, hvor noen av hans forbilder kan oppleves. De fornemste bygningene har fasader helt i sandsten, mens de øvrige står i puss eller blankmur. Lindencrones palé ble som noe usedvanlig oppført av krittsten som ellers egner seg dårlig til bygninger. Som takformer foretrakk Eigtved et helvalmet tak, mens hans medarbeidere og samtidige ofte foretrakk mansardtaket; Dehns og Bernstorffs palé av Johann Gottfried Rosenberg.

Eigtved utførte flere prosjekter til monumentalkirken, men ingen av dem ble realisert. Hans første plan var meget ambisiøs med en kirke som var mer en dobbelt så høy som Amalienborg og som hadde to flankerende klokketårn. Stilen var inspirert av sydtysk barokk.

To hospitaler ble plassert i bydelen: Frederiks Hospital for samfunnets topp og Almindelig Hospital for de fattige. Det første finnes fremdels og ble også tegnet av Eigtved med visse endringer av Laurids de Thurah. Ytterst mot øst i Amaliegade lå Københavns Universitets botaniske have.

Senere endringer i bybildet

Nicolai Eigtveds umiddelbare etterfølgere, Lauritz de Thura og Nicolas-Henri Jardin, respekterte reglene som var oppstilt av den avdøde arkitekten. Det gjelder blant annet Thurahs hus, Titkens gård, Det gule palé og Almindelig Hospital. Etter Christiansborgs brann i 1794 overtok kongefamilien Amalienborg, noe som styrket bydelens eksklusive preg. C.F. Harsdorff foretok i den anledning en ombygning av paléene og tilføyde kolonnaden.

De fleste av Eigtveds hus står fremdeles, men har blitt forhøyet med ½ eller 1 hel etasje. De største og mest iøynefallende tilføyelsene ses i Frederiksgade hvor haven til Dehns palé har blitt bebygget med historistiske hus som avsluttes mot Amalienborg med en stor branngavl. Stallbygningene mot Bredgade ved både Dehns og Bernstorffs palé er også forsvunnet. Likeledes er havene/stallene mot Sankt Annæ Plads til Lindencrones og Von der Ostens palé forsvunnet. Det Berckentinske palé har mistet det meste av sitt gitter og stallbygninger mot Bredgade. Almindelig Hospital ble erstattet av en lang, ensartet etasjeiendom av Ole Boye i 1895.^[7]

Av senere tilkomne markante bygninger kan nevnes – i tillegg til Marmorkirken – Kirurgisk Akademi, Sankt Ansgar kirke, Aleksander Nevskij kirke og A.N. Hansens palé.

20. desember 1954 avduket man en minnetavle for Eigtved i Frederiksgade. Den er tegnet av Thomas Havning.^[8]

Fire modernistiske bygninger har erstattet eldre hus: Det tidligere hovedsete for BP Olie-Kompagniet A/S i Amaliegade 3 (1960 av Holm & Grut) har erstattet Domus Medica, Assurandørernes Hus i Amaliegade 10 (1960 av Ejner Graae & Henning Helger) har erstattet Casinoteatret. Balticas hus, nå Forsknings- og Innovationsstyrelsen i Bredgade 40 er fra 1954–1957 av Svenn Eske Kristensen, som også står bak samme gates nr. 43 fra 1970 (nå Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling).

De største endringer har funnet sted på Toldboden, som imidlertid ikke bar preg af Eigtveds stil, men av 1800-tallets arkitektur.

Kulturkanonen

Frederiksstaden inngår i Danmarks kulturkanon under kategorien arkitektur. I sin begrunnelse sier blant annet Kanonutvalget:

«Frederiksstaden er et af de betydeligste nordeuropæiske rokokoanlæg. Den er udviklet langs Københavns havn på et grundstykke med klare grænser. Gadenettet er retvinklet, og planens hovedakser mødes i en ottekantet plads, hvor fire ensdannede palæer er placeret i pladsens diagonaler. Pladsens centrum er markeret med Salys rytterstatue af Frederik V. Kirken danner udgangspunkt for tværaksen, der forbinder den centrale plads med havnen. Bydelens borgerhuse er udført efter et facadeskema, hvor de enkelte huse er symmetriske og har en ensartet etageopbygning, som giver gennemgående vandrette linjer i gadeflugten. Frederiksstaden udgør i kraft af enkle hovedgreb en robust og nuanceret bymæssig helhed af åbne og sluttede rum.»^[2]

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Frederiksstaden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Frederikstaden på Dansk Arkitektur Center