Talende våpen

Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Talende våpen er i heraldikken en betegnelse på et våpenskjold som har figurer og/eller farger («tinkturer») som henspiller på en persons eller et steds navn. Dette er kjent allerede fra middelalderen og i mange europeiske land, så som de spanske områdene Kastilla med et kastell og León med en løve.

Fra norsk middelalder kjennes blant annet lagmannen Hauk Erlendsson som har en hauk på en bjelke i sitt skjold (Norske Sigiller nr 59 og 65), og sysselmann-slekten på Voss og arvingene til Olav av Foss, som i flere generasjoner på 1300-tallet bruker en rev i våpensegl (Foss uttales identisk som datidens tyske ord, vos, for rev).

En stor del av de talende våpnene er basert på tilfeldig navnelikhet og ikke på historisk riktige tolkninger av gamle navn. Dette er fordi navnelikheten gjør våpnene lettere å huske og identifisere seg med, selv om de dermed blir en folkeetymologi uten vitenskapelig belegg. Et eksempel er byen og landskapet Berlins våpen med en bjørn (Bär), fordi Berlins navn antagelig kommer fra et slavisk ord som betyr sump e.l. Et annet eksempel er den norske byen Skien med to ski i våpenet, selv om byens navn ikke er dannet av ski til å ha på bena.

Fra og med 1600-tallet ble det populært å ta våpenfigurer og slektsvåpen som henspiller på etternavn, for eksempel Bergh med berg (fjelltopper), Cloumann med en "villmann" som holder et lårben med fugleklo, Heyerdahl med en heire på to fjell, Holberg med et uthult berg, Leopoldus og Løvenskiold med en løve, Morgenstierne med en stjerne, Post med en vannpost, Teilmann med en trane som holder en teglstein og mange flere.

I norske kommunevåpen finnes flere talende våpen, blant annet Porsgrunn med porsblomst, Moland med en dobbeltsparre som ligner bokstaven M, og Ringerike med en ring. Det er en lang rekke utenlandske landskapsvåpen og kommunevåpen som er talende: for eksempel Bern med bjørn, Falkenberg med falk og berg, Oxford med okse og bølgesnitt.

Noen bruker betegnelsen talende våpen også på våpen for slektsnavn som adelsslekter tok ut fra figurer i sine våpen, særlig da den dansk-norske unionskongen i 1526 ga et påbud til adelen om å ta seg faste slektsnavn (noe som tidligere ikke var vanlig). Eksempler er Bjelke (med to bjelker), Huitfeldt (rød skråbjelke på sølv bunn = hvitt felt) og Rosenkrantz (roser i hjelmtegnet) - se avbildninger av disse våpnene på Arnstein Rønnings nettsted http://heraldikk.blogspot.com/.

Det kan kanskje stilles spørsmål ved om vi skal bruke betegnelsen "talende våpen" på våpen som har en stilisert, navngitt naturformasjon, slik som trappesnittet i Nordkapps kommunevåpen. Spørsmålet kan vi iallfall stille ved våpen som inneholder en "navnerebus", for eksempel våpenet til den norske slekten Rasch som har sneglehus og pil fra 1600-tallet.

Talende våpen er ikke så treffende på våpenskjold som har gitt opphav til "heraldiske navn" som slektene fra middelalderen ikke brukte selv, men som slektsforskere i nyere tid benytter for å betegne slektene.

Våpengalleri

• 
  Landskapsvåpen for Berlin med bjørn (Bär)
• 
  Kongedømmet Castilla med kastell
• 
  Skotsk klan Cockburn med tre haner (three cocks)
• 
  Tysk by Eberbachs våpen med villsvin (Eber) og bekk (Bach)
• 
  Svensk kommune Falkenbergs våpen med falk og berg
• 
  Norsk slektsvåpen Gyldenkrantz med i 1. felt en gyllen krans
• 
  Nissedals kommunevåpen med nisseluer
• 
  Ringerikes kommunevåpen med ring
• 
  Norsk slektsvåpen Rynning med rydningsmann
• 
  Grevskapet Sonnenberg, Østerrike, med sol (Sonne) og berg

Litteratur

• H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
• Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
• C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind I, Oslo 1928, side 52 note 5 og side 189
• Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Fredrik IV’s regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen Oslo 1969 (2. opplag 1976)
• Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
• Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
• Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med bilder og beskrivelser av alle eidsvollsmennenes segl på Grunnloven 17. mai 1814, samt med artikkel «Hva seglene på Grunnloven kan vise oss» (av Hans Cappelen) som omtaler flere segl med talende våpen.

Utenlandsk

• Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
• Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001