Bumerke

Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Eksempel på et bumerke fra Norge med variant av figuren timeglass.

Tysk skjold med bumerke på husfasade fra 1572, med variant av figuren dobbelthake

Norsk skjold på gravplate fra 1637 for prest og ektefelle med initialer over bumerke og IHS-monogram, Hedrum kirke.

Bumerke er en grafisk figur som består av enkle streker uten faste farger og som blir brukt som kjennetegn. Bumerker ligner på piktogrammer og mange logoer.

Bumerke brukes også i dagligspråket om forskjellige kjennetegn, og da fortrinnsvis i form av et bilde, men ikke nødvendigvis en strekfigur. Derfor kan for eksempel ex libris, et stemplet eller innklistret papirmerke som brukes som eiermerke i bøker, kalles bumerke.

Bakgrunn og bruk

Formålet med et bumerke er å ha et kjennetegn som en person, en kjernefamilie, medlemmer av en ætt eller eier av en eiendom, bruker for å merke gjenstander, bufe (femerker), bygninger og lignende. Bruken av bumerker går tilbake til lenge før skriftspråk var allmenn kunnskap. Foruten av bønder har bumerker også blitt brukt av handelsmenn, håndverkere og andre borgere på Bryggen i Bergen, på bygningssteiner i Nidarosdomen (steinhoggermerker) og i personsegl fra andre norske byer. Fiskere hadde bumerker på trestykker til å merke fiskegarn med (garnmerker). Noen tømmermerker ligner på bumerker, men de har som oftest en flateform og er ikke strekformet. Det finnes også bumerker skrevet med hånd på dokumenter, blant annet fra gruvearbeidere på Røros og på noen bønders fullmakter til hyllingen i 1591 og 1610.

Ordet bomerke eller boemerke har sannsynligvis kommet fra Danmark. Det finnes ikke norske henvisninger før på 1600-tallet, men ordet var neppe helt nytt i Norge. I dag skrives bomerke kun som bumerke i Norge. Både i Danmark og Sverige forekommer ordet bomerke (med flere skrivemåter) fra 1400- og 1500-tallet, men ikke tidligere. I de islandske lovbøkene fra middelalderen finner vi ordet einkunn om merker som ble benyttet som kjennetegn ved merking av dyr. Det er trolig at dette ordet også har vært brukt i Norge.

Eksempler på to islandske og to svenske bumerker – det siste er et steinhoggermerke med pentagram fra Uppsala domkirke

Beskrivelse

Et bumerke skiller seg fra mer innviklede mønstre, våpenskjold og flagg som har flater og faste farger, firma logoer, allegoriske bildesymboler og lignende.

Bumerkenes form er basert på funksjon. De skulle være enkle å skjære, risse eller gravere med kniv eller tilsvarende redskap. Samtidig skulle de være karakteristiske og lette å huske.

Bumerker kan være fra én eller to streker og opp til ganske sammensatte strekfigurer. Etter sitt utseende kan bumerkene ligne på strekfigurer i helleristninger, tidlige skriftformer og lignende. Det er uvisst i hvor stort omfang slike strekfigurer ble brukt som kjennetegn for å representere personer og eiendomsforhold.

Bumerker kan ha figurer som ligner på de merkene som står på primstaver, bl.a. noen kors- og økseformer.

Bumerkenes grunnformer er særlig:

runer, ofte som binderuner sammensatt av flere runer
bokstaver, enkeltvis eller som monogram
tall som arabertall eller romertall
geometriske figurer som triangel, kvadrat og sirkel
stiliserte figurer som øks, anker, saks, pil og armbrøst
internasjonale symbolfigurer som kors, stjerner, astrologiske og astronomiske tegn

Et særpreg ved bumerker er at de kan bestå av grunnformer med tillegg eller fradrag av streker. Ved å bli variert i detaljene på denne måten, kan bumerker til nærstående personer få ligne på hverandre, men likevel være litt forskjellige. Dette kan tilsvare differensiering og brisering som er metoder for å variere våpenskjold.

Mange bumerker er plassert i skjoldformede innramminger. Dette ser vi i segl, på sølvbeger, på bygninger og på gravsteiner, både for bønder og byborgere i Skandinavia og i tyske områder, på 1600- og 1700-tallene. Enkelte slike bumerkeskjold finnes malt med farger og da nærmer de seg heraldiske våpenskjold, for eksempel på ei altertavle i Haslum kirke.

Noen våpenskjold er av blandingstype ved at de har både bumerker og heraldiske figurer. Dette kan være i skjoldet og/eller på hjelmen som hjelmtegn. Slike våpen kjennes gjennom flere hundre år bl.a. fra handelsfolk i Bergen og fra håndverkere i Sveits. Tilsvarende våpen er også laget i nyere tid for heraldisk interesserte personer.

Noen navn på figurer i bumerker

Opp gjennom tidene har noen av figurene som er vanlige i bumerker, blitt kalt med bestemte navn i Norge og i andre land. Flere internasjonalt brukte figurer har sine internasjonale navn, bl.a. khi-rhomonogram, ave mariamonogram, pentagram (femstjerne), heksagram (seksstjerne), svastika (hakekors), trikvetra og triangel (trekant). Andre har samme navn, men oversatt til de forskjellige språkene, f.eks. anker, hjerte, timeglass, kors, lyn, merkurstav, rektangel, rombe, sirkel, jern- og kobbermerker som også kalles Mars- og Venustegn. Noen spesielle norske navn er førkja, haneklo, jomfrua, marekors, rypeklo og valknute. På grunn av likheten med faktiske ting, kalles noen figurer for armbrøst, gaffel, lyster, pil, saks, tang, øks, hake med flere.

Litteratur

Norge:

Sivert Aarflot: «Om nogle af Hovedkaraktererne iblandt de saakaldte gamlævis Bumærkji, som ellers heder Runebogstaver», Norsk Landboeblad 1811
H. J. Huitfeldt-Kaas, Oluf Kolsrud med flere: Norske Sigiller fra Middelalderen, Kristiania – Oslo 1899-1950
Fredrik B. Wallem: «En indledning til studiet af de nordiske bomærker», Årbok 1902 for Foreningen til Norske Fortidsminners Bevaring, Kristiania 1903
Johan Koren Wiberg: «Bomerker og Innflyttere vedkommende Kontoret i Bergen», Det Hanseatiske Museums Skrifter Nr 10, Bergen 1935
Rikard Berge: «Bumerke», Vinje og Rauland, Stavanger 1940, side 348-354
L. Strømme: Bumerke frå Sunnmøre, Oslo 1943
K. og Jon Haukanes: Segl og bumerke frå Hardanger, Oslo 1944
Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Fredrik IV’s regjeringstid 1699-1730, bind II, Ålo 1955
Hans Krag: «Tømmermerker og bomerker», Heraldisk Tidsskrift 1/53, København 1960
Hans Krag: «Nogen norske seglmerker», Heraldisk Tidsskrift 1/157, København 1961
Lars Kindem: Vossaboki 2, Voss 1933-38 (nytt opplag 1981)
Jakob H. Vik: «Bumerke frå Kvam i Hordaland», Hardanger Historielags tilleggskrift nr 13, Øystese 1962
Kristian A. Bentsen: «Merker og bumerker», Agder historielags årsskrift nr 46, Kristiansand S 1968
Albert Joleik: Soga om Flora, Flora 1980, med bumerker tilrettelagt av Anders J. Moen
Åsta Østmoe Kostveit: Kors i kake, skurd i tre : tegn og symboler i folkekulturen (Landbruksforlaget, 1997)
Hans Cappelen: Bumerker i Norge (Oslo 2005) Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.
Anders Bjønnes m. fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
Hans Cappelen: «Seglene fra Norges bønder», i Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, Odense 2013, ISBN 9788776746612,med 2.297 personers segl og derav 558 norske med hovedsakelig bumerkesegl
Odd Fjordholm, Erla B. Hohler m. fl.: «Geistlige segl fra Nidaros bispedømme», Norske sigiller fra middelalderen III, Riksarkivet, Oslo 2012, med mange bumerkesegl

Andre skandinaviske land:

Allan Tønnesen: Helsingørs bomærker, København 1968
Ingrid Nielsen: «Ribeborgeres segl 1300-1450», Heraldisk Tidsskrift, bind 4, side 177-184, København 1975-1979
Allan Tønnesen: «Bomerker og runer», Heraldisk Tidsskrift 51/23, København 1985
Tuve Skånberg: Glömda gudstecken. Från fornkyrklig dopliturgi till allmogens bomärken (2003) under Creative Commons BY-NC-ND 2.5 licens Lund 2003
Ole Færch: Himmerlands bomærker, Viborg 2015