Stabilitets- og vekstpakten

Stabilitets- og vekstpakten er en samling regler vedtatt av EU. Pakten legger begrensninger på eurolandenes handlefrihet i finans- og skattepolitikken. Medlemmene av Den økonomiske og monetære union er etter pakten forpliktet til å unngå budsjettunderskudd og statsgjeld over en viss størrelse i forhold til BNP.

Historie

Stabilitets- og vekstpakten ble vedtatt i Amsterdam i 1997, med hjemmel i traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Pakten er del av regelverket til Den økonomiske og monetære union.^[1]

Allerede Maastricht-traktaten fra 1992 inneholdt krav til medlemsstatene om å unngå underskudd på mer enn 3 % av bruttonasjonalprodukt (BNP), og offentlig gjeld til 60 % av BNP. Stabilitets- og vekstpakten er også etter 1997 endret flere ganger.^[2][3]

Kravene til økonomisk politikk

Pakten inneholder to hovedkrav til medlemmene:

• Landets budsjettunderskudd kan ikke overstige 3% av landets BNP.
• Landets offentlige gjeld kan ikke overstige 60% av landets BNP.

Reglenes formål er å sikre budsjettdisiplin og forebygge inflasjon. De svarer til konvergenskriteriene for å innføre euroen. Pakten er del av regelverket til Den økonomiske og monetære union.^[4]

Kritikk

Det er reist kritikk mot stabilitets- og vekstpakten, blant annet ved å hevde at landene som følge av taket på budsjettunderskuddet, vil ha vanskeligere for å bekjempe arbeidsledighet med bevilgninger over statsbudsjettet.^[5]

Referanser