Demokratisk underskudd

Demokratisk underskudd er et begrep som i en versjon tar sikte på å beskrive manglende legitimitet til EUs politiske system, som følge av den enkelte unionsborgers svake mulighet til å delta i prosessene.

Etter Maastricht-traktaten har antallet EU-lover stadig tiltatt. Dersom man sammenlikner EUs politiske system med et sammenliknbart system i en av medlemsstatene, kan man stille spørsmålet om EUs vedtak har politisk legitimitet. Det er tidligere blant annet pekt på den manglende tilknytning mellom Europakommisjonen og Europaparlamentet, så vel som Rådets sterke stilling. Rådet står ansvarlig overfor medlemslandenes regjeringer og ikke direkte overfor folket. Medlemmene av Rådet kan ikke kastes som et kollegium. Det har også blitt påpekt at lovgivningsprosessene har vært lite transparente.^[1]

Europaparlamentet har ikke den samme stilling som parlamentene i et demokratisk land. Valgene til Europaparlamentet er dessuten som oftest knyttet til nasjonale temaer og ikke europeiske. Påstanden om demokratisk underskudd ble drøftet forut for både Maastricht-, Amsterdam- og Nice-traktatene, og ble fra EUs side forsøkt imøtekommet ved å gi Europaparlamentet flere beføyelser. Lisboa-traktaten styrket også Europaparlamentets stilling, og ga de nasjonale parlamentene kontrollmuligheter i EUs lovgivningsprosess. Innføringen av såkalte toppkandidater ved EU-valgene er også et svar på påstanden om det demokratiske underskuddet.^[1][2]

John Major mente på sin side at EU ikke kunne bli demokratisk, i hvert fall ikke så lenge oppslutningen om valgene til Europaparlamentet forble på et lavt nivå.^[3]

Situasjonen i EØS-land

Begrepet demokratisk underskudd er videreført til i en annen versjon å gjelde stiuasjonen til EØS-land. Det er vist til at et stort antall rettsakter som blir vedtatt i EU, også vil gjelde i EØS-landene. Det skjer uten at deres befolkninger er representert i EUs lovgivende organer.^[4]

Referanser