Politisk filosofi

Artikkelen inngår i serien om Politisk filosofi
Politiske filosofer
Antikke tenkere Platon · Aristoteles · Cicero Klassiske tenkere Machiavelli · Hobbes · Bacon · Locke Opplysningstenkere Rousseau · Montesquieu · Burke · Kant Den industrielle revolusjon Mill · Marx · Bakunin Kritisk teori Adorno · Habermas
Skoler innen politisk filosofi
The Levellers og The Diggers · Konservatisme · Liberalisme · Sosialisme · Kommunisme · Anarkisme
Begreper innen politisk filosofi
Demokrati · Offentlighet · Makt · Frihet · Samfunnskontrakt · Diktatur

Politisk filosofi eller politisk teori er en filosofisk og statsvitenskapelig disiplin som beskjeftiger seg med filosofiske studier av politiske problemstillinger. Fagets kjerne er å argumentere normativt og filosofisk konsekvent for hvorfor samfunnet skal organiseres på en bestemt måte. Politisk teori regnes som en av tre hovedgrener innenfor moderne statsvitenskap. Filosofisk regnes politisk teori som en del av etikken.

Sentrale tema i politisk filosofi er hvorfor staten eksisterer, hvordan statens makt over innbyggerne kan rettferdiggjøres, og hva som skal til for å bygge et "godt" og "rettferdig" samfunn.^[1] I politisk filosofi studeres også politiske ideologier, og hvordan disse kan argumenteres for og rettferdiggjøres.

Historisk

Historisk har filosofer som Thomas Hobbes og John Locke stått mot hverandre. Hobbes var, under inntrykk av krigens gru, tilhenger av et totalitært samfunn, ut fra en teori om mennesket som et ondt og egoistisk dyr, som må kontrolleres, mens Locke var tilhenger av et liberalt samfunn og er en av liberalismens fedre.

Utilitarisme forsvares blant annet av Jeremy Bentham og John Stuart Mill. Utilitarisme er en variant av konsekvensetikk eller nytteetikk, der konsekvensene av en handling ses som avgjørende for dens moralske verdi – i motsetning til for eksempel Immanuel Kants kategoriske imperativ (handle alltid slik at andre mennesker er mål, ikke middel). I utilitarismen søker man, i motsetning til i Kants filosofi, å definere moralske handlinger ved deres nytteverdi for samfunnet.

Samtidig politisk filosofi

Moderne politisk filosofi sies ofte å starte i 1971, med John Rawls' bok "A Theory of Justice". Rawls' teori er et svar på utilitarismen. Hans kritikk av denne er, at det enkelte individ der ikke har noen rettigheter. Det settes ingen grenser for hva fellesskapet kan gjøre mot den enkelte. Rawls er således tilhenger av liberalismen, som skal forstås som den delen av politisk filosofi, som tar utgangspunkt i individet.

Rawls kritiseres av sin kollega på Harvard Robert Nozick, som ser annerledes på individets rettigheter. Nozick mener at individet har rett til sin eiendom, og at den beskatning som finner sted for å finansiere velferdsstaten er tyveri. Han forsvarer derfor libertarianismen. Begge tar altså, tross svært forskjellige synspunkter, utgangspunkt i individet, og er dermed begge liberalister.

Mot slutten av det 20. århundre kom en politiske debatt mellom liberalisme og kommunitarisme. I motsetning til liberalismen tar kommunitarismen utgangspunkt i samfunnet.

Kritisk samfunnsteori

Kritisk teori forbindes gjerne med etableringen av den såkalte Frankfurterskolen på 1920-tallet. Ved å kombinere kunnskap fra alle de store samfunnsvitenskapene, som geografi, sosiologi, psykologi, økonomi, historie og antropologi, ønsket medlemmene av Frankfurterskolen å etablere en empirisk og samfunnskritisk forskning. Max Horkheimer beskrev teorien som kritisk i den forstand at den søker å «frigjøre menneskene fra omstendighetene som holder dem til fange». Frankfurterskolens teoretikere bygget særlig på perspektivene til Karl Marx, Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud, og hevder det i all hovedsak er ideologi som holder oss tilbake fra reell frigjøring.^[2]

Referanser

Litteratur

• Will Kymlicka: Contemporary political philosopy. Oxford University press 2002.
• John Rawls: A theory of justice. Oxford University Press 1971.
• Robert Nozick: Anarchy, state and utopia. Basic books, New York 1974.