Analytisk filosofi

Analytisk filosofi er et samlebegrep for en filosofisk strømning med sitt utspring i mellomkrigstidens Sentral-Europa sentrert rundt analyse som filosofisk metode. Strømningen legger avgjørende vekt på semantisk, logisk og matematisk analyse, språklig presisjon og innsikt fra naturvitenskapelig forskning.^[1][2] Analytisk filosofi er i dag den rådende type filosofi ved engelskspråklige universiteter. Den analytiske filosofien kontrasteres gjerne med kontinental filosofi.

Tidligere proponenter som formet flere av grunntankene i analytisk filosofi var G.E. Moore, Bertrand Russell og Ludwig Wittgenstein i Storbritannia, konsentert ved University of Cambridge, samt Gottlob Frege på det europeiske kontinent; senere Rudolf Carnap og W. V. Quine ved Harvard University som foregangspersoner i USA.^[3][4] Analytisk filosofi har også hatt tidlige vesentlige bidrag fra skandinaviske filosofiske kretser, for eksempel gjenom Uppsalafilosofien utviklet av Axel Hägerström og Adolf Phalén.^[5] Den analytiske tilnærmingen har gitt opphav til flere nye grener i filosofien, for eksempel vitenskapsfilosofi,^[6][7] matematisk logikk og metamatematikk,^[8][9] formell etikk og velferdsøkonomi,^[3] samt hatt store konsekvenser for klassiske filosofiske felter som bl.a. metafysikk og ontologi, etikk, og epistemologi. For øvrig har den analytiske tilnærmingen til etikk, særlig gjennom Uppsalafilosofien, hatt stor innvirkning på skandinavisk rettsvitenskapelig tekning.^[10]

Sentrale resultater i analytisk filosofi er blant annet falsifiseringsteorien og paradigmeteorien innenfor vitenskapsfilosofi, John Rawls' rettferdighetsteori, samt metamatematikkens og bevisteoriens fremvekst, som kulminerte i Gödels ufullstendighetsteoremer. Den analytiske vendingen på det tidlige 1900-også la også mye av det intellektuelle grunnlaget for moderne mengdelære, sannsynlighetsteori, semantikk, lingvistikk, velferdsøkonomi, samt utviklet det logiske fundamentet for moderne programmering og informatikk.

Historie

Analyse som filosofisk metode har eksistert i alle fall siden den greske antikken. Det er uenighet om nøyaktig hva «analyse» innebærer som filosofisk fremgangsmåte, men sentralt i begrepet ligger en reduksjon av språklige resonnementer til fundamentale bestanddeler som begreper og syntaktiske sammenhenger, som kan formaliseres, og gjennom deduktiv resonnering gi opphav til generaliserbare filosofiske resultater. Platon og Aristoteles nevnes gjerne som tidlige filosofier som tok i bruk analytisk resonnering, gjennom argumentanalyse og fundamentale bidrag til syllogistikk.^[11]

I moderne tid ligger opphavet til den omfattende analytiske vendingen i moderne filosofi i et opprør mot metafysikken samt filosofiske strøminger som fenomenologi og eksistensialisme, slik de eksisterte i filosofiske kretser på det europeiske kontinent. Disse strømingene ble av flere filosofer oppfattet som en antivitenskapelige, særlig hos filosofer i Wienerkretsen og Uppsalaskolen.^[8][12][13] Disse ønsket å ta filosofien i en mer håndfast og vitenskapelig retning. Senere tok britiske filosofiske miljøer, særlig filosofer med interesse i semantikk og matematikk slik som Ludwig Wittgenstein, Bertrand Russel, G. E. Moore og Frank P. Ramsey, opp disse ideene, og utviklet fundamentet for moderne språkanalyse, logikk, og metamatematikk.^[14] Wienerkrets-medlemmet Rudolf Carnaps utvandring til USA ved hjelp av W. V. Quine bidro til at den analytiske tenkningen ble bragt til amerikanske fagmiljøer.

Referanser

Eksterne lenker

• Analytic Philosophy
• George Edward Moore
• Bertrand Russell
• Ludwig Wittgenstein
• Wiener kretsen