George Blanda

George Blanda
Nr. 22, 64, 16
Posisjon: Placekicker, quarterback
Informasjon
Født: 17. september 1927[1][2][3]
Fødested: Youngwood
Død: 27. september 2010[1][4][5][2] (83 år)
Dødssted: AlamedaRediger på Wikidata
Høyde: 188 centimeter Vekt: 98 kg
Karriereinformasjon
High School: Youngwood (PA)
College: Kentucky
NFL Draft: 1949 / Runde: 12 / Pick 119
Laghistorie
  • Chicago Bears (1949)
  • Baltimore Colts (1950)
  • Chicago Bears (1950–1958)
  • Houston Oilers (1960–1966)
  • Oakland Raiders (1967–1975)
Karrierehøydepunkter og Priser
  • NFL Man of the Year (1974)
  • 3× AFL-mester (1960, 1961, 1967)
  • AFL MVP (1961)
  • All-AFL førstelag (1961)
  • 2× All-AFL andrelag (1962, 1963)
  • 4× AFL All-Star (1961–1963, 1967)
  • 2× Sesongleder pasningsyards AFL (1961, 1963)
  • Sesongleder touchdownpasninger AFL (1961)
  • AFL All-Time Team
  • Associated Press Athlete of the Year (1970)
  • Bert Bell Award (1970)
  • 100 greatest Bears of All-Time
  • Titans/Oilers Ring of Honor
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     4 007
Fullførte pasninger     1 911
Pasningsprosent     47,7 %
TD–INT     236–277
Pasningsyards     26 920
Passer rating     60,6
Field goals     335/639 (52,4 %)
Ekstrapoeng     943/959 (98,3 %)
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com
Pro Football Hall of Fame

George Frederick Blanda (født 17. september 1927 i Youngwood i Pennsylvania, død 27. september 2010 i Alameda i California) var en profesjonell amerikansk fotballspiller som spilte som placekicker og quarterback i American Football League (AFL) og National Football League (NFL). Blanda spilte i 26 sesonger, den lengste spillerkarrieren i idrettens historie, og hadde da han pensjonerte seg scoret flere poeng enn noen annen spiller.

Blanda la opp i august 1976, og var i en alder av 48 år den eldste aktive utøveren noensinne.[6][7] Han er en av kun to spiller som har spilt i fire forskjellige tiår (sammen med John Carney) og holder rekorden for flest ekstrapoeng (943) og forsøk (959).[8] I løpet av karrieren sin spilte han under hovedtrenerne Bear Bryant, George Halas, Clem Crowe, Lou Rymkus, Wally Lemm, Pop Ivy, Sammy Baugh, Hugh Taylor, John Rauch og John Madden.

College

Blanda spilte quarterback og kicker for Kentucky fra 1945 til 1948. Trener Paul «Bear» Bryant, som senere ble kjent og satte flere rekorder med rivalene i Southeastern Conference Alabama, tok over som hovedtrener da Blanda var en sophomore, etter at skolelaget hadde gått 1–9 i 1945. Over de neste tre årene tapte Wildcats kun tre kamper per sesong.[9]

Blanda var startende quarterback i sine to siste sesonger i Kentucku (1947 og 1948), og fullførte i perioden 120 pasninger fra 242 forsøk (49,6 %) for 1 451 yards og 12 touchdowns.[10]

Profesjonell karriere

Chicago Bears

Blanda begynte sin profesjonelle karriere med Chicago Bears i 1949. Han spilte for dem i fire sesonger og etablerte seg som en talentfull quarterback og kicker.[11] Chicago Bears signerte Blanda for $600 i 1949, som eier George Halas krevde tilbake da han offisielt ble en del av laget. Blanda fikk en lukrativ kontrakt på $6 000, ettersom de $600 kun var en signeringsbonus. Hvor han i hovedsak ble brukt som en quarterback og placekicker, spilte Blanda også til tider på forsvarssiden som en linebacker. Det var ikke før i 1953 at Blanda ble lagets beste quarterback, men en skade året etter førte til at han mistet sin førsteplass, og over de neste fire årene ble han i hovedsak brukt som en kicker. Blanda kommenterte senere på sitt anstrengte forhold til Halas at «han var så gjerrig at han ikke engang ville kjøpe sparkesko til meg."[8] Blanda reflekterte senere at idretten på 1950-tallet hadde vokst fra Halas, som på det punktet ikke så ut til ha samme interesse i sporten som han tidligere hadde hatt.

Houston Oilers

Blanda med Oilers i 1961

Blanda la opp etter 1958-sesongen fordi Halas insisterte på å kun bruke ham som en kickcer, men var tilbake i 1960 da American Football League ble stiftet. Han signerte kontrakt som kicker og quarterback for Houston Oilers. Datidens journalister beskrev ham som en «NFL Reject», men Blanda endte opp med å lede Oilers til de to første titlene i ligaens historie, og ble utnevnt All-AFL quarterback og AFL Player of the Year i 1961. I samme sesong ledet han ligaen i pasningsyards (3 330) og touchdownpasninger (36). De 36 touchdownpasningene var det høyeste antallet av en quarterback i NFL eller AFL frem til Y.A. Tittle tangerte rekorden for New York Giants to år senere i 1963. Den delte rekorden ble stående helt til Dan Marino kastet 48 touchdownpasninger i 1984. Blandas 42 interceptions i 1962 er fremdeles en rekord.[12][13]

I 1962 hadde han to kamper med over 400 pasningsyards for Oilers: 464 yards mot Buffalo Bills den 29. oktober hvor han også kastet fire touchdownpasninger (en 28–16 seier); 418 yards tre uker senere mot Titans of New York, da med syv touchdownpasninger i en 49–13 seier. Blanda kastet 36 touchdownpasninger den sesongen. Han hadde fire eller flere touchdownpasninger i en kamp 13 ganger, og den 1. november 1964 kastet han 68 baller for Houston mot et Buffalo Bills som senere samme år sikret ligatittelen.

Fra 1963 til 1965 ledet Blanda ligaen i pasningsforsøk og fullførte pasninger, og var i topp ti for forsøk, pasninger, yards og touchdown syv sesonger på rad. I 1966 begynte Oilers sesongen 3–5 til til tross for at Blanda hadde en god forbindelse med mottakeren Charley Frazier. Blanda måtte gi fra seg noe spilletid som quarterback til 25 år gamle Don Trull, men fortsatte å spille som lagets hovedkicker.[14] Blanda, som ble utnevnt AFL All-Star fire ganger, så ut til å være ferdig med idretten da Oilers kuttet ham 18. mars 1967. Samme juli ble han derimot signert av Oakland Raiders.

I senere år satte Blanda fokus på arven etter AFL: «Det første året kunne Houston Oilers eller Los Angeles Chargers (som tapte 24–16 mot Oilers i tittelkampen) ha slått NFL-mesterne (Philadelphia) i et Super Bowl.» Han sa videre: «Jeg mener at AFL kunne slått NFL i et Super Bowl i 1960 eller 1961. Jeg syns bare det er dumt at vi aldri fikk sjansen til å bevise det.»

Oakland Raiders

I 1967, Blandas første sesong med Raiders, gjorde evnene hans som kicker at han ledet AFL i poeng scoret med 116. I to tilfeller spilte foten hans en rolle i sen seier for Raiders: tre field goals sikret en seier over de regjerende mestrene Kansas City Chiefs den 1. oktober; i siste uke av seriespillet sparket Blanda inn fire field goals i Houston for en 19–7 seier over sitt gamle lag, Oilers. Tre uker senere møttes de to igjen i AFL Championship Game hvor Raiders vant 40–7.

Raiders møtte deretter Green Bay Packers i Super Bowl II, men tapte.

I 1970 ble Blanda frigitt i sesongoppkjøringen, men jobbet seg tilbake for å spille i sin 21. profesjonelle sesong. En 43 år gammel Blanda hadde en imponerende rekke kamper i løpet av sesongen. Mot Steelers kastet han tre touchdowns da han kom på for å erstatte en skadet Daryle Lamonica. En uke senere sikret han en 17–17 uavgjort med et field goal fra 48 yards med tre sekunder igjen av kampen mot Kansas City Chiefs. Den 8. november tok han igjen banen som quarterback for å kaste en touchdownpasning som utlignet til uavgjort mot Cleveland Browns med 1:34 igjen av kampen, før han sparket et 53-yard field goal med 3 sekunder igjen av kampen og sikret en 23–20 seier. Like etter scoringen erklærte Raiders’ radiokommentator at «George Blanda has just been elected King of the World!»[15] I neste kamp kom Blanda på for Lamonica i fjerde karter og kastet en touchdownpasning til Fred Biletnikoff med 2:28 igjen av kampen som førte til en 24–19 seier over Denver Broncos.[16] Uken derpå sikret Blanda en 20–17 seier over San Diego Chargers med et 16-yard field goal mot slutten av kampen.

I AFC-kampen mot Baltimore Colts kom Blanda igjen på for en skadet Lamonica, og fullførte 17 av 32 pasninger for 217 yards og to touchdowns samtidig som han sparket et 48-yard field goal og to ekstrapoeng. Han klarte å gi Raiders en sjanse inn i fjerde kvarter, men kastet også to interceptions. I en alder av 43 ble han den eldste quarterbacken til å spille i en tittelkamp.

Blandas prestasjoner resulterte i at han ble overrekt Bert Bell Award. Chiefs’ eier Lamar Hunt spøkte at, «Why, this George Blanda is as good as his father, who used to play for Houston.» Selv om han aldri igjen spilte en stor rolle som quarterback forble Blanda Raiders’ kicker i fem sesonger. Blanda ble også den første profesjonelle amerikansk fotballspilleren til å bli utnevnt Associated Press Male Athlete of the Year.

Han spilte sin siste kamp i Pittsburghs Three Rivers Stadium den 4. januar 1975, 48 år gammel,[17] i AFC Championship Game 1975, hvor han sparket et 41-yard field goal og et ekstrapoeng da Raiders tapte 16–10 mot Steelers. Blanda ble kuttet under treningsleiren sent i august 1976, og ble erstattet av Fred Steinfort,[6] men heiet allikevel på laget som skulle vinne NFL-tittelen det året i Super Bowl XI.[7] (Steinfort ble skadet halvveis inn i sesongen[18] og ble erstattet av den 35 år gamle veteranen Errol Mann.)[19]

Karrierestatistikker

Legend
AFL MVP
Vant AFL-tittelen
NFL-rekord
Ledet ligaen
Fet tekst Personlig rekord
Understreket Manglende data

Seriespill

År Lag Kamper Pasningsspill Spark
K KS Resultat Ful For Pst Yds Y/F Lng TD Int Rtg FG FGF Lng FG% XP XPF XP% P
1949 CHI 12 2 — 9 21 42,9 197 9,4 44 0 5 37,3 7 15 — 46,7 0 0 — 21
1950 BAL 1 0 — 0 0 — 0 — 0 0 0 — 0 0 0 — 0 0 — 0
CHI 11 0 — 0 1 0,0 0 0,0 0 0 0 39,6 6 15 — 40,0 0 0 — 18
1951 CHI 12 0 — 0 0 0,0 0 0,0 0 0 0 0,0 6 17 — 35,3 26 26 100,0 44
1952 CHI 12 2 1−1 47 131 35,9 664 5,1 59 8 11 38,5 6 25 — 24,0 30 30 100,0 48
1953 CHI 12 12 3−8−1 169 362 46,7 2 164 6,0 72 14 23 52,3 7 20 — 35,0 27 27 100,0 48
1954 CHI 8 7 4−3 131 281 46,6 1 929 6,9 76 15 17 62,1 8 16 — 50,0 23 23 100,0 47
1955 CHI 12 0 — 42 97 43,3 459 4,7 51 4 7 41,6 11 16 — 68,8 37 37 100,0 70
1956 CHI 12 0 — 37 69 53,6 439 6,4 69 7 4 82,9 12 28 — 42,9 45 47 95,7 81
1957 CHI 12 0 — 8 19 42,1 65 3,4 13 1 3 11,8 14 26 — 53,8 23 23 100,0 65
1958 CHI 12 0 — 2 7 28,6 19 2,7 12 0 0 39,6 11 23 — 47,8 36 37 97,3 69
1960 HOU 14 11 8−3 169 363 46,6 2 413 6,6 88 24 22 65,4 15 32 53 45,5 46 47 97,9 91
1961 HOU 14 11 9−2 187 362 51,7 3 330 9,2 80 36 22 91,3 16 29 55 55,2 64 65 98,5 112
1962 HOU 14 14 11−3 197 418 47,1 2 810 6,7 78 27 42 51,3 11 26 54 42,3 48 49 98,0 81
1963 HOU 14 13 6−7 224 423 53,0 3 003 7,1 80 24 25 70,1 9 24 46 37,5 39 39 100,0 66
1964 HOU 14 13 4−9 262 505 51,9 3 287 6,5 80 17 27 61,4 13 29 49 44,8 37 38 97,4 76
1965 HOU 14 12 3−9 186 442 42,1 2 542 5,8 95 20 30 47,9 11 21 45 52,4 28 28 100,0 61
1966 HOU 14 8 3−5 122 271 45,0 1 764 6,5 79 17 21 55,3 16 30 51 53,3 39 40 97,5 87
1967 OAK 14 0 — 15 38 39,5 285 7,5 50 3 3 59,6 20 30 46 66,7 56 57 98,2 116
1968 OAK 14 1 1−0 30 49 61,2 522 10,7 94 6 2 120,1 21 34 48 61,8 54 54 100,0 117
1969 OAK 14 0 — 6 13 46,2 73 5,6 20 2 1 71,5 20 37 46 54,1 45 45 100,0 105
1970 OAK 14 0 — 29 55 52,7 461 8,4 44 6 5 79,4 16 29 52 55,2 36 36 100,0 84
1971 OAK 14 0 — 32 58 55,2 378 6,5 37 4 6 58,6 15 22 42 68,2 41 42 97,6 86
1972 OAK 14 0 — 5 15 33,3 77 5,1 26 1 0 73,5 17 26 48 65,4 44 44 100,0 95
1973 OAK 14 0 — 0 0 0,0 0 0,0 0 0 0 0,0 23 33 49 69,7 31 31 100,0 100
1974 OAK 14 0 — 1 4 25,0 28 7,0 28 1 0 95,8 11 17 49 64,7 44 46 95,7 77
1975 OAK 14 0 — 1 3 33,3 11 3,7 11 0 1 5,6 13 21 37 61,9 44 48 91,7 83
Karriere 340 106 53−50−1 1 911 4 007 47,7 26 920 6,7 95 236 277 60,6 335 641 55 52,4 943 959 98,3 1 948

Sluttspill

År Lag Kamper Pasningsspill Spark
K KS Resultat Ful For Pst Yds Y/F Lng TD Int Rtg FG FGF FG% XP XPF XP% P
1950 CHI 1 0 — 0 0 — 0 — 0 0 0 — 0 0 — 0 0 — 0
1956 CHI 1 1 0–1 12 27 44,4 140 5,2 — 0 1 45,3 0 0 — 1 1 100,0 1
1960 HOU 1 1 1–0 16 31 51,6 301 9,7 88 3 0 117,8 1 2 50,0 3 3 100,0 6
1961 HOU 1 1 1–0 18 40 45,0 160 4,0 35 1 5 25,0 1 1 100,0 1 1 100,0 4
1962 HOU 1 1 0–1 23 46 50,0 261 5,7 24 1 5 35,1 1 3 33,3 2 2 100,0 5
1967 OAK 2 0 — 0 2 0,0 0 0,0 0 0 0 39,6 4 7 57,1 6 6 100,0 18
1968 OAK 2 0 — 0 0 — 0 — 0 0 0 — 5 6 83,3 7 7 100,0 22
1969 OAK 2 0 — 3 11 27,3 57 5,2 33 0 3 9,1 0 3 0,0 9 9 100,0 9
1970 OAK 2 0 — 17 32 53,1 271 8,5 38 2 3 63,4 1 2 50,0 5 5 100,0 8
1972 OAK 1 0 — 0 0 — 0 — 0 0 0 — 0 0 — 1 1 100,0 1
1973 OAK 2 0 — 0 0 — 0 — 0 0 0 — 5 7 71,4 4 4 100,0 19
1974 OAK 2 0 — 0 0 — 0 — 0 0 0 — 2 3 66,7 5 5 100,0 11
1975 OAK 2 0 — 0 0 — 0 — 0 0 0 — 2 5 40,0 5 5 100,0 11
Karriere 20 4 2–2 89 189 47,1 1 190 6,3 88 7 17 42,4 22 39 56,4 49 49 100,0 115

Rekorder og utmerkelser

Etter 26 sesonger med profesjonell amerikansk fotball hadde Blanda fullført 1 911 av 4 007 pasningsforsøk for 26 920 yards og 236 touchdowns. Han holdt NFL-rekorden for flest interceptions kastet med 277, før Brett Favre slo den 14. oktober 2007. Han hadde 344 yards og 9 touchdowns på løp, scoret på 335 av 641 field goals og 943 av 959 ekstrapoeng, for en total på 2 002 poeng. Han hadde i tillegg 1 interception, returnerte to avspark for 19 yards, hadde 22 punts for 809 yards og plukket opp 23 fumbles.

Blanda holder følgende rekorder:

  • Flest sesonger: 26 (1949–1958, 1960–1975)
  • Flest sesonger med en scoring: 26
  • En av to spillere til å spille i fire forskjellige tiår. Blanda spilte på 1940-, 1950-, 1960- og 1970-tallet og John Carney spilte på 1980-, 1990-, 2000- og 2010-tallet.
  • Eldste spiller i en NFL-kamp: 48 år og 109 dager
  • Flest interceptions kastet i en sesong: 42 (1962)
  • Flest touchdownpasninger i en kamp: 7 (Delt med 7 andre[20]) 19. november 1961 mot New York Titans[21]
  • Flest PATs scoret (943) og forsøkt (959)

Han er placekickeren på All-Time All-AFL Team og var en av kun 20 spillere som var aktive gjennom alle AFLs ti år, samt en av kun tre som spilte i alle AFL-kampene lagene deres spilte. Blanda ble stemt inn i Pro Football Hall of Fame det første året han var en gyldig kandidat i 1981, og ble også innlemmet i University of Kentucky Hall of Fame.

Blanda holdt rekorden for flest kamper med 340 frem til 26. september 2004 da en annen placekicker tok rekorden, Morten Andersen, og holdt også rekorden for flest kamper på rad[22] frem til 26. september 1976 da defensive end Jim Marshall tok den. Han holder fremdeles rekorden for flest kamper spilt av en AFL/NFL-spiller som ikke kun spilte kicker eller punter. Hans 114 poeng i sluttspillkamper var også en NFL-rekord da han la opp.

Blanda slo Lou Grozas poengrekord i 1971 og holdt den frem til 2000 da den ble slått av Gary Anderson. Blandas 2 002 poeng totalt er fremdeles en 7. plass på topplisten.[23]

U.S. Route 119 i Blandas hjemby Youngwood i Pennsylvania ble omdøpt George Blanda Boulevard i 1985.[24]

I 1999 ble Blanda rangert som #98 på The Sporting News' liste over de 100 beste amerikansk fotballspillerne.[25]

Blanda var den første spilleren til å bli draftet i fantasy football da spillet først ble skapt i 1962 av The Greater Oakland Professional Pigskin Prognosticators League.[26]

Privatliv

Blanda var sønn av en kullgruvearbeider fra Slovakia i Pittsburgh-området. Han giftet seg med Betty Harris 17. desember 1949 og de to var sammen frem til han døde den 27. september 2010, ti dager etter hans 84. fødselsdag. De hadde to barn sammen.

Ifølge Pro Football Hall of Fame døde Blanda etter en kort sykdomsperioden den 27. september 2010.[27] Han var 83 år gammel.[28] Det ble avholdt et øyeblikks stillhet i Blandas ære før kampstart mellom Green Bay Packers og Chicago Bears under Monday Night Football den 27. september 2010 i Soldier Field.[29]

Arv

TV-serien Happy Days fra 1970-tallet var lagt til Milwaukee i Wisconsin på 1950-tallet. I episoden «Football Frolics» i sesong 3 som først ble sendt 20. januar 1976 ser Richie Cunningham (spilt av Ron Howard) og Ralph Malph (Donny Most) kampen mellom Chicago Bears og Chicago Cardinals fra 9. desember 1956. Etter Ed Browns pasning til Harlon Hill blir intercepted av Cardinals, vil Richie at «den andre quarterbacken» skal få en sjanse. Ralph svarer at den andre quarterbacken er «washed up. He's old. He's 30. He's got no future.» Richie argumenterer for at «George Blanda has two or three good years left.» Vitsen er at Blanda fremdeles var aktiv 19 år etter scenen i serien.[30]

Mot slutten av sin karriere spilte Blanda i en rekke reklamer for Chrysler Corporation. Han reklamerte ofte for Dodge Trucks, især Club Cab etter et nytt design ble introdusert i 1973. Blanda spilte også inn reklamer for Schaefer Beer, Brut cologne, Kelloggs og flere på 1970-tallet.

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Blanda, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 59293025, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.nfl.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Notable Names Database, NNDB 852/000030762, www.nndb.com, besøkt 12. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Blanda, George (17 September 1927–27 September 2010), besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b «Blanda called too old again». Spokesman-Review (engelsk). Spokane, Washington. 26. august 1976. s. 43. Besøkt 15. august 2023. 
  7. ^ a b «George Blanda not bitter, pulls for Oakland success». Spokesman-Review (engelsk). Spokane, Washington. 23. desember 1976. s. 23. Besøkt 15. august 2023. 
  8. ^ a b Litsky, Frank; Weber, Bruce (27. september 2010). «George Blanda, Hall of Fame Football Player, Dies at 83». The New York Times (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  9. ^ «Kentucky Wildcats School History». Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  10. ^ «Kentucky Football Retired Jerseys». UK Wildcats News (engelsk). Arkivert fra originalen 10. august 2013. Besøkt 15. august 2023. 
  11. ^ Madane, Shubhangi (15. januar 2023). «The World's Most Famous And Oldest Quarterbacks In The NFL?». LetsUpdateWorld.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. januar 2023. Besøkt 15. august 2023. 
  12. ^ Farrar, Doug (29. desember 2019). «Jameis Winston becomes first QB with 30 touchdowns, 30 interceptions in same season». Touchdown Wire (engelsk). USA Today. Besøkt 15. august 2023. 
  13. ^ «NFL Passes Intercepted Single-Season Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  14. ^ «George Blanda 1966 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  15. ^ Ross, George (27. september 2010). «Blanda's miracle season: Browns beaten by 52-yard field goal from 'King of the World'». The Oakland Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 2. oktober 2010. Besøkt 15. august 2023. 
  16. ^ Maule, Tex (23. november 1970). «Let George do it - and he does». Sports Illustrated (engelsk). s. 30. Besøkt 15. august 2023. 
  17. ^ «History: Players Who've Played in NFL at Age 40 or Older». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  18. ^ «Kicker for Raiders?». Lodi News-Sentinel (engelsk). California. 26. oktober 1976. s. 14. Besøkt 15. august 2023. 
  19. ^ «Oakland rallies to beat Denver». Lodi News-Sentinel (engelsk). California. 1. november 1976. s. 10. Besøkt 15. august 2023. 
  20. ^ «Nick Foles ties Peyton Manning with 7 touchdown passes, crushes Raiders» (engelsk). 3. november 2013. Arkivert fra originalen 7. november 2013. Besøkt 15. august 2023. 
  21. ^ Sports Almanac 2006. ESPN. 2005. s. 273. 
  22. ^ «George Blanda». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  23. ^ «NFL Career Points Scored Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  24. ^ Cohn, Bob (28. september 2010). «NFL great, Youngwood native Blanda dies». TribLive.com (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  25. ^ «Sporting News Football's 100 Greatest Players». Democrat and Chronicle (engelsk). Rochester, New York. 15. august 1999. s. 41. Besøkt 15. august 2023 – via Newspaper.com. 
  26. ^ Dickey, Glenn (8. januar 2011). «Fantasy Football: Craze's roots go back to Oakland». The San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 15. august 2023. 
  27. ^ Richardson, Bill (27. september 2010). «Ageless wonder George Blanda dies». Kansas City Star (engelsk). Arkivert fra originalen 1. oktober 2010. Besøkt 15. august 2023. 
  28. ^ «Hall of Famer's longevity was legendary». Salt Lake Tribune (engelsk). 28. september 2010. Besøkt 15. august 2023. 
  29. ^ «Raiders Hall of Fame QB George Blanda dies at 83». Teh San Diego Union-Tribune (engelsk). 27. september 2010. Besøkt 15. august 2023. 
  30. ^ Monkovic, Toni. «George Blanda in Quotations». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 8. februar 2016. Besøkt 15. august 2023. 
  • "George Blanda: The Old Man". (1999). I ESPN SportsCentury. Michael MacCambridge, redaktør. New York: Hyperion ESPN Books. s. 228.

Eksterne lenker

  • (en) George Blanda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
Lenker til relaterte artikler
  • v
  • d
  • r
Chicago Bears NFL draft picks i 1949
  • Dick Harris
  • Billy Grimes
  • Red O'Quinn
  • Ben Bendrick
  • John Hoffman
  • Jerry Krall
  • Wally «Wah-Wah» Jones
  • Bones Weatherly
  • Bill Wightkin
  • Dolph Tokarczyk
  • Lee Nalley
  • Jerry Tiblier
  • George Blanda
  • George Taliaferro
  • Ernie Kelly
  • Hal Faverty
  • Robert «Al» Wahl
  • John Corbisiero
  • Jim Moran
  • Robert Mitten
  • Bob Heck
  • Jim Duncan
  • Dick Bertuzzi
  • Harry Kane
  • Bernie Smith
  • Stan Marczyk
  • v
  • d
  • r
Startende quarterbacks for Chicago Bears
Tidligere Decatur Staleys (1920) og Chicago Staleys (1921)
  • Pard Pearce (1920–1921)
  • Chuck Dressen (1920)
  • Jimmy Conzelman (1920)
  • Joey Sternaman (1922–1925, 1927–1929)
  • Johnny Bryan (1923)
  • Milton Romney (1926)
  • Paddy Driscoll (1926–1929)
  • Edward Sternaman (1927)
  • Carl Brumbaugh (1930–1936)
  • Keith Molesworth (1932–1936)
  • Bernie Masterson (1935–1940)
  • Ray Buivid (1937–1938)
  • Gene Ronzani (1937–1938, 1944–1945)
  • Sid Luckman (1939–1949)
  • Charlie O'Rourke (1942)
  • Bob Snyder (1943)
  • Johnny Long (1944)
  • Al Grygo (1945)
  • Tom Farris (1946)
  • Noah Mullins (1946–1948)
  • Mike Jarmoluk (1947)
  • Mike Holovak (1947)
  • Ed Sprinkle (1948)
  • Dick Flanagan (1948)
  • Johnny Lujack (1949–1951)
  • George Blanda (1949, 1952–1954)
  • Bob Perina (1949)
  • Steve Romanik (1951–1952)
  • Bob Williams (1952)
  • Zeke Bratkowski (1954, 1957–1960)
  • Ed Brown (1955–1961)
  • Bill Wade (1961–1965)
  • Rudy Bukich (1964–1966)
  • Jack Concannon (1967–1971)
  • Larry Rakestraw (1967–1968)
  • Virgil Carter (1968–1969)
  • Bobby Douglass (1969–1975)
  • Kent Nix (1971)
  • Gary Huff (1973–1975)
  • Bob Avellini (1975–1979, 1982, 1984)
  • Mike Phipps (1978–1980)
  • Vince Evans (1979–1981, 1983)
  • Jim McMahon (1982–1988)
  • Steve Fuller (1984–1986)
  • Rusty Lisch (1984)
  • Greg Landry (1984)
  • Mike Tomczak (1986–1990)
  • Doug Flutie (1986)
  • Mike Hohensee (1987)
  • Steve Bradley (1987)
  • Jim Harbaugh (1988–1993)
  • Peter Tom Willis (1992–1993)
  • Will Furrer (1992)
  • Steve Walsh (1994)
  • Erik Kramer (1994–1998)
  • Dave Krieg (1996)
  • Rick Mirer (1997)
  • Steve Stenstrom (1998)
  • Moses Moreno (1998)
  • Shane Matthews (1999–2000)
  • Cade McNown (1999–2000)
  • Jim Miller (1999–2002)
  • Chris Chandler (2002–2003)
  • Henry Burris (2002)
  • Kordell Stewart (2003)
  • Rex Grossman (2003–2008)
  • Craig Krenzel (2004)
  • Chad Hutchinson (2004)
  • Jonathan Quinn (2004)
  • Kyle Orton (2005, 2007–2008)
  • Brian Griese (2007)
  • Jay Cutler (2009–2016)
  • Todd Collins (2010)
  • Caleb Hanie (2011)
  • Josh McCown (2011, 2013)
  • Jason Campbell (2012)
  • Jimmy Clausen (2014–2015)
  • Brian Hoyer (2016)
  • Matt Barkley (2016)
  • Mike Glennon (2017)
  • Mitchell Trubisky (2017–2020)
  • Chase Daniel (2018–2019)
  • Nick Foles (2020–2021)
  • Andy Dalton (2021)
  • Justin Fields (2021–2023)
  • Trevor Siemian (2022)
  • Nathan Peterman (2022)
  • Tyson Bagent (2023)
  • v
  • d
  • r
Startende quarterbacks for Las Vegas Raiders
Spilte tidligere i Oakland (1960–1981, 1995–2019) og Los Angeles (1982–1994)
  • Tom Flores (1960–1961, 1963–1966)
  • Babe Parilli (1960)
  • Cotton Davidson (1962–1964, 1966)
  • Hunter Enis (1962)
  • Don Heinrich (1962)
  • Dick Wood (1965)
  • Daryle Lamonica (1967–1973)
  • George Blanda (1968)
  • Ken Stabler (1971–1979)
  • Larry Lawrence (1974–1975)
  • Mike Rae (1976–1977)
  • Jim Plunkett (1980–1986)
  • Dan Pastorini (1980)
  • Marc Wilson (1981, 1983–1987)
  • Rusty Hilger (1987)
  • Vince Evans (1987, 1993, 1995)
  • Jay Schroeder (1988–1992)
  • Steve Beuerlein (1988–1989)
  • Todd Marinovich (1991–1992)
  • Jeff Hostetler (1993–1996)
  • Billy Joe Hobert (1995–1996)
  • Jeff George (1997–1998)
  • Donald Hollas (1998)
  • Wade Wilson (1998)
  • Rich Gannon (1999–2004)
  • Rick Mirer (2003)
  • Marques Tuiasosopo (2003, 2005)
  • Kerry Collins (2004–2005)
  • Aaron Brooks (2006)
  • Andrew Walter (2006, 2008)
  • Josh McCown (2007)
  • Daunte Culpepper (2007)
  • JaMarcus Russell (2007–2009)
  • Bruce Gradkowski (2009–2010)
  • Charlie Frye (2009)
  • Jason Campbell (2010–2011)
  • Kyle Boller (2011)
  • Carson Palmer (2011–2012)
  • Terrelle Pryor (2012–2013)
  • Matt Flynn (2013)
  • Matt McGloin (2013, 2016)
  • Derek Carr (2014–2022)
  • EJ Manuel (2017)
  • Jarrett Stidham (2022)
  • Jimmy Garoppolo (2023)
  • Aidan O'Connell (2023–nå)
  • Brian Hoyer (2023)
  • v
  • d
  • r
Startende quarterbacks for Houston Tennessee Tennessee Titans
Tidligere Houston Oilers (1960–1996) og Tennessee Oilers (1997–1998)
  • George Blanda (1960–1966)
  • Jacky Lee (1960–1961, 1963, 1967)
  • Don Trull (1964–1966, 1968–1969)
  • Buddy Humphrey (1966)
  • Pete Beathard (1967–1969)
  • Bob Davis (1967–1969)
  • Charley Johnson (1970–1971)
  • Jerry Rhome (1970)
  • Dan Pastorini (1971–1979)
  • Lynn Dickey (1971, 1973–1974)
  • Kent Nix (1972)
  • John Hadl (1976–1977)
  • Gifford Nielsen (1979, 1981–1983)
  • Ken Stabler (1980–1981)
  • John Reaves (1981)
  • Archie Manning (1982–1983)
  • Oliver Luck (1983, 1985–1986)
  • Warren Moon (1984–1993)
  • Brent Pease (1987)
  • Cody Carlson (1988, 1990, 1992–1994)
  • Billy Joe Tolliver (1994)
  • Bucky Richardson (1994)
  • Chris Chandler (1995–1996)
  • Steve McNair (1995–2005)
  • Will Furrer (1995)
  • Neil O'Donnell (1999–2001, 2003)
  • Billy Volek (2003–2005)
  • Matt Mauck (2005)
  • Vince Young (2006–2010)
  • Kerry Collins (2006–2010)
  • Rusty Smith (2010)
  • Matt Hasselbeck (2011–2012)
  • Jake Locker (2012–2014)
  • Ryan Fitzpatrick (2013)
  • Charlie Whitehurst (2014)
  • Zach Mettenberger (2014–2015)
  • Marcus Mariota (2015–2019)
  • Matt Cassel (2016–2017)
  • Blaine Gabbert (2018)
  • Ryan Tannehill (2019–2023)
  • Malik Willis (2022)
  • Joshua Dobbs (2022)
  • Will Levis (2023)
  • v
  • d
  • r
Tennessee Titans Ring of Honor
  • Bud Adams
  • Elvin Bethea
  • George Blanda
  • Robert Brazile
  • Earl Campbell
  • Jeff Fisher
  • Eddie George
  • Mike Holovak
  • Ken Houston
  • Bruce Matthews
  • Warren Moon
  • Mike Munchak
  • Steve McNair
  • Jim Norton
  • Bum Phillips
  • Floyd Reese
  • Frank Wycheck
  • Billy «White Shoes» Johnson
  • v
  • d
  • r
Houston Oilers AFL-mestere 1960 (spillerstall i åpningssesongen)
  • v
  • d
  • r
Houston Oilers AFL-mestere 1961
  • v
  • d
  • r
Oakland Raiders AFL-mestere 1967
  • 00 Jim Otto
  • 3 Daryle Lamonica
  • 11 Mike Eischeid
  • 16 George Blanda
  • 19 Cotton Davidson
  • 20 Warren Powers
  • 21 Rodger Bird
  • 22 Larry Todd
  • 23 Rod Sherman
  • 24 Willie Brown
  • 25 Fred Biletnikoff
  • 29 Howie Williams
  • 30 Roger Hagberg
  • 33 Billy Cannon
  • 34 Gus Otto
  • 35 Hewritt Dixon
  • 36 Clem Daniels
  • 38 Estes Banks
  • 40 Pete Banaszak
  • 42 Bill Laskey
  • 45 Dave Grayson
  • 47 Kent McCloughan
  • 48 Bill Budness
  • 50 Duane Benson
  • 52 J.R. Williamson
  • 53 Dan Birdwell
  • 55 Dan Conners
  • 62 Bob Kruse
  • 63 Gene Upshaw
  • 65 Wayne Hawkins
  • 70 Jim Harvey
  • 73 Richard Sligh
  • 74 Tom Keating
  • 76 Bob Svihus
  • 77 Ike Lassiter
  • 78 Dan Archer
  • 79 Harry Schuh
  • 81 Warren Wells
  • 83 Ben Davidson
  • 84 Ken Herock
  • 85 Carleton Oats
  • 86 Bill Fairband
  • 88 Dave Kocourek
  • 89 Bill Miller
  • Hovedtrener: John Rauch
  • Trenere: Tom Dahms
  • John Madden
  • Marv Marinovich
  • John Polonchek
  • Ollie Spencer
  • Charlie Sumner
  • v
  • d
  • r
Sesongledere i pasningsyards i AFL
  • v
  • d
  • r
Sesongleder i touchdownpasninger i AFL
  • 1960: Dorow
  • 1961: Blanda
  • 1962: Dawson
  • 1963: Dawson
  • 1964: Parilli
  • 1965: Dawson
  • 1966: Dawson
  • 1967: Lamonica
  • 1968: Hadl
  • 1969: Lamonica
  • v
  • d
  • r
Vinnere av American Football League Most Valuable Player Award (AP, UPI, TSN)
Enstemmig
Delt
  • 1962: Cookie Gilchrist (UPI, AP) & Len Dawson (TSN)
  • 1963: Lance Alworth (UPI), Tobin Rote (AP) & Clem Daniels (TSN)
  • 1965: Paul Lowe (TSN) & Jack Kemp (AP, UPI)
  • v
  • d
  • r
American Football League All-Time Team
  • v
  • d
  • r
Årlige toppscorere i AFL
  • v
  • d
  • r
Vinnere av Bert Bell Award
  • 1959: Unitas
  • 1960: Van Brocklin
  • 1961: Hornung
  • 1962: Robustelli
  • 1963: J. Brown
  • 1964: Unitas
  • 1965: Retzlaff
  • 1966: Meredith
  • 1967: Unitas
  • 1968: Kelly
  • 1969: Gabriel
  • 1970: Blanda
  • 1971: Staubach
  • 1972: L. Brown
  • 1973: Simpson
  • 1974: Olsen
  • 1975: Tarkenton
  • 1976: Stabler
  • 1977: Griese
  • 1978: Bradshaw
  • 1979: Campbell
  • 1980: Jaworski
  • 1981: Anderson
  • 1982: Theismann
  • 1983: Riggins
  • 1984: Marino
  • 1985: Payton
  • 1986: L. Taylor
  • 1987: Rice
  • 1988: Cunningham
  • 1989: Montana
  • 1990: Cunningham
  • 1991: Sanders
  • 1992: Young
  • 1993: Smith
  • 1994: Young
  • 1995: Favre
  • 1996: Favre
  • 1997: Sanders
  • 1998: Cunningham
  • 1999: Warner
  • 2000: Gannon
  • 2001: Faulk
  • 2002: Gannon
  • 2003: Manning
  • 2004: Manning
  • 2005: Alexander
  • 2006: Tomlinson
  • 2007: Brady
  • 2008: Peterson
  • 2009: Brees
  • 2010: Vick
  • 2011: Rodgers
  • 2012: Peterson
  • 2013: Manning
  • 2014: Watt
  • 2015: Newton
  • 2016: Ryan
  • 2017: Wentz
  • 2018: Mahomes
  • 2019: Jackson
  • 2021: J. Taylor
  • 2022: Hurts
  • v
  • d
  • r
Associated Press Male Athlete of the Year
  • v
  • d
  • r
Walter Payton NFL Man of the Year Award
  • 1970: Unitas
  • 1971: Hadl
  • 1972: Lanier
  • 1973: Dawson
  • 1974: Blanda
  • 1975: Anderson
  • 1976: Harris
  • 1977: Payton
  • 1978: Staubach
  • 1979: Greene
  • 1980: Carmichael
  • 1981: Swann
  • 1982: Theismann
  • 1983: Benirschke
  • 1984: Lyons
  • 1985: Stephenson
  • 1986: R. Williams
  • 1987: Duerson
  • 1988: Largent
  • 1989: Moon
  • 1990: Singletary
  • 1991: Muñoz
  • 1992: Elway
  • 1993: Thomas
  • 1994: Seau
  • 1995: Esiason
  • 1996: Green
  • 1997: Aikman
  • 1998: Marino
  • 1999: Carter
  • 2000: Flanigan & Brooks
  • 2001: Bettis
  • 2002: Vincent
  • 2003: Shields
  • 2004: Dunn
  • 2005: P. Manning
  • 2006: Brees & Tomlinson
  • 2007: Taylor
  • 2008: Warner
  • 2009: Waters
  • 2010: M. Williams
  • 2011: Birk
  • 2012: Witten
  • 2013: Tillman
  • 2014: Davis
  • 2015: Boldin
  • 2016: Fitzgerald & E. Manning
  • 2017: Watt
  • 2018: Long
  • 2019: Campbell
  • 2020: Wilson
  • 2021: Whitworth
  • 2022: Prescott
  • 2023: Heyward
  • v
  • d
  • r
Pro Football Hall of Fame Class of 1981
  • Red Badgro
  • George Blanda
  • Willie Davis
  • Jim Ringo
  • v
  • d
  • r
Quarterbacks
  • Aikman
  • Baugh
  • Blanda
  • Bradshaw
  • Clark
  • Conzelman
  • Cowher
  • L. Dawson
  • Driscoll
  • Elway
  • Favre
  • Fouts
  • Friedman
  • Graham
  • Griese
  • Herber
  • Jurgensen
  • J. Kelly
  • Layne
  • Luckman
  • Manning
  • Marino
  • Montana
  • Moon
  • Namath
  • A. Parker
  • Stabler
  • Starr
  • Staubach
  • Tarkenton
  • Tittle
  • Unitas
  • Van Brocklin
  • Warner
  • Waterfield
  • S. Young
Running backs
  • M. Allen
  • Battles
  • Bettis
  • J. Brown
  • Campbell
  • Canadeo
  • Csonka
  • T. Davis
  • Dickerson
  • Dorsett
  • Dudley
  • Faulk
  • Gifford
  • Grange
  • Guyon
  • F. Harris
  • Hinkle
  • Hornung
  • James
  • J. H. Johnson
  • L. Kelly
  • Lambeau
  • Leemans
  • F. Little
  • Martin
  • Matson
  • McAfee
  • McElhenny
  • J. McNally
  • Moore
  • Motley
  • Nagurski
  • Nevers
  • Payton
  • Perry
  • Pollard
  • Riggins
  • B. Sanders
  • Sayers
  • Simpson
  • E. Smith
  • Strong
  • Ji. Taylor
  • T. Thomas
  • Thorpe
  • Tomlinson
  • Trippi
  • Van Buren
  • Walker
Wide receivers /
ends
  • Alworth
  • Badgro
  • Berry
  • Biletnikoff
  • Branch
  • T. Brown
  • Bruce
  • Carmichael
  • Carter
  • Chamberlin
  • Fears
  • Flaherty
  • Halas
  • Harrison
  • Hayes
  • Hewitt
  • Hirsch
  • Hutson
  • Irvin
  • A. Johnson
  • C. Johnson
  • Joiner
  • Largent
  • Lavelli
  • Lofton
  • Maynard
  • McDonald
  • Millner
  • Mitchell
  • Monk
  • Moss
  • Owens
  • Pearson
  • Pihos
  • A. Reed
  • Rice
  • Speedie
  • Stallworth
  • Swann
  • C. Taylor
  • Warfield
Tight ends
  • Casper
  • Ditka
  • Gonzalez
  • Mackey
  • Newsome
  • C. Sanders
  • Sharpe
  • J. Smith
  • Winslow
Offensive
linemen
  • L. Allen
  • Boselli
  • B. Brown
  • R. Brown
  • Covert
  • Creekmur
  • D. Dawson
  • DeLamielleure
  • Dierdorf
  • Faneca
  • Gatski
  • Gregg
  • Grimm
  • Hannah
  • Hickerson
  • Hill
  • Hutchinson
  • S. Jones
  • W. Jones
  • Kramer
  • Langer
  • L. Little
  • Mack
  • Matthews
  • Mawae
  • McCormack
  • McDaniel
  • Mix
  • Munchak
  • Muñoz
  • Ogden
  • Otto
  • Pace
  • J. Parker
  • Ringo
  • Roaf
  • Shaw
  • A. Shell
  • Shields
  • J. Slater
  • St. Clair
  • Stanfel
  • Stephenson
  • J. Thomas
  • Tingelhoff
  • Upshaw
  • Webster
  • Wright
  • Yary
  • Zimmerman
Før moderne periode
Flere posisjoner
  • Edwards
  • Fortmann
  • Healey
  • Hein
  • Henry
  • Hubbard
  • Kiesling
  • Kinard
  • Lyman
  • Michalske
  • Musso
  • Owen
  • D. Slater
  • Stydahar
  • Trafton
  • Turner
  • Wojciechowicz
Defensive
linemen
  • Atkins
  • Bethea
  • Buchanan
  • Culp
  • W. Davis
  • Dean
  • Dent
  • Doleman
  • Donovan
  • Eller
  • Ford
  • Freeney
  • J. Greene
  • Haley
  • Hampton
  • Humphrey
  • D. Jones
  • Jordan
  • Karras
  • Kennedy
  • Klecko
  • Lilly
  • Long
  • Marchetti
  • McMichael
  • Nomellini
  • Olsen
  • Page
  • Randle
  • Robustelli
  • Sapp
  • Selmon
  • Seymour
  • B. Smith
  • Sprinkle
  • Stautner
  • Strahan
  • Ja. Taylor
  • Weinmeister
  • Ra. White
  • Re. White
  • B. Willis
  • B. Young
  • Youngblood
Linebackers
  • Bednarik
  • Bo. Bell
  • Brazile
  • Brooks
  • Buoniconti
  • Butkus
  • Carson
  • Connor
  • George
  • Gradishar
  • K. Greene
  • Ham
  • Hanburger
  • Hendricks
  • Howley
  • Huff
  • Jackson
  • Lambert
  • Lanier
  • Lewis
  • Mills
  • Nitschke
  • Richter
  • D. Robinson
  • Schmidt
  • Seau
  • Singletary
  • L. Taylor
  • D. Thomas
  • Z. Thomas
  • Tippett
  • Urlacher
  • Ware
  • Wilcox
  • P. Willis
Defensive backs
  • Adderley
  • Atwater
  • Bailey
  • Barber
  • Barney
  • Blount
  • W. Brown
  • J. Butler
  • L. Butler
  • Christiansen
  • Dawkins
  • Dillon
  • Easley
  • Green
  • C. Harris
  • Haynes
  • Houston
  • J. Johnson
  • Krause
  • Lane
  • Lary
  • Law
  • LeBeau
  • Lott
  • Lynch
  • Polamalu
  • E. Reed
  • Renfro
  • Revis
  • Riley
  • J. Robinson
  • D. Sanders
  • D. Shell
  • E. Thomas
  • Tunnell
  • Wehrli
  • Williams
  • L. Wilson
  • Wood
  • C. Woodson
  • Woodson
Special teams
Trenere
  • G. Allen
  • P. Brown
  • Chamberlin
  • Conzelman
  • Coryell
  • Dungy
  • Ewbank
  • Flaherty
  • Flores
  • Gibbs
  • Gillman
  • Grant
  • Halas
  • Lambeau
  • Landry
  • Levy
  • Lombardi
  • Madden
  • Neale
  • Noll
  • Owen
  • Parcells
  • Shula
  • Stram
  • Vermeil
  • Walsh
Eiere
og ansatte
  • Beathard
  • Be. Bell
  • Bidwill
  • Bowlen
  • Brandt
  • Carr
  • A. Davis
  • DeBartolo
  • Finks
  • Halas
  • Hunt
  • J. Jones
  • Lambeau
  • T. Mara
  • W. Mara
  • Marshall
  • A. McNally
  • Nunn
  • Polian
  • Ray
  • Reeves
  • A. Rooney
  • D. Rooney
  • Rozelle
  • E. Sabol
  • S. Sabol
  • Schramm
  • Tagliabue
  • R. Wilson
  • Wolf
  • G. Young
Kursiv viser spillere, trenere eller støttespillere som har blitt stemt inn, men ikke innlemmet.
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Encyclopædia Britannica · Geni · WikiTree · VIAF · LCCN · ISNI