Paul Lowe
| Paul Lowe | |
|---|---|
 | |
| Nr. 23, 26 | |
| Posisjon: Halfback | |
| Informasjon | |
| Født: 27. september 1936 (87 år) | |
| Fødested: Homer | |
| Høyde: 1,83 meter | Vekt: 93 kg |
| Karriereinformasjon | |
| High School: Centennial (Compton, California) | |
| College: Oregon State | |
| Udraftet: 1959 | |
| Laghistorie | |
| |
| * Kun offseason og/eller treningsstall | |
| Karrierehøydepunkter og Priser | |
| |
| Karrierestatistikk | |
| Yards på løp | 4 995 |
| Yards per løp | 4,9 |
| Touchdowns på løp | 38 |
| Mottakelser | 111 |
| Mottatte yards | 1 045 |
| Mottatte touchdowns | 7 |
| Spillerstatistikk på PFR | |
| Spillerstatistikk på NFL.com | |
Paul Edward Lowe (født 27. september 1936 i Homer i Louisiana) er en tidligere halfback i amerikansk fotball som spilte for Los Angeles / San Diego Chargers og Kansas City Chiefs i American Football League (AFL) fra 1960 til 1969. Han vant en AFL-tittel med Chargers i 1963 og et Super Bowl med Chiefs i 1969. Han spilte college football for Oregon State Beavers.
TIdlig liv
Lowe ble født i Homer i Louisiana og vokste opp i Los Angeles. Han gikk på Centennial High School i Compton i California, hvor han skilte seg ut i amerikansk fotball, friidrett og basketball.[1]
College
Lowe gikk på Oregon State University og spilte for skolelaget Oregon State Beavers under hovedtrener Tommy Prothro.[2] Som sophomore i 1956 var han andre tailback bak starteren Joe Francis i Ducks’ single-wing offense.[2][3][4] Lowe hadde 113 løp for 407 yards og seks touchdowns og fullførte 13 av 26 pasningsforsøk for 293 yards.[5] Han var en honorable mention for All-America fra United Press,[6] som også valgte ham inn på sitt andrelag for All-Coast.[7] Oregon State vant divisjonen, ble rangert #11 nasjonalt og spilte i Rose Bowl 1957 hvor de tapte mot Iowa Hawkeyes. Etter å ha tatt en pause fra idretten som junior var han tilbake som reserve som senior, med 100 yards på 6 fullførte pasninger av 17 forsøk samt 62 løp for 162 yards og to touchdowns.[5]
Profesjonell karriere
Etter studietiden gikk Lowe udraftet gjennom NFLs draft i 1959. Han spilte for San Francisco 49ers under sesongoppkjøringen 1959, men ble løslagg før sesongstart etter å ha pådratt seg en ankelskade.[1] Han flyttet tilbake til Los Angeles i California for å finne seg en jobb og støtte sin kone, Sophia Lowe. Han tok en stilling i postrommet til Carte Blanche Credit Card Corporation, som var eid av Hilton-familien.[8]
I 1960 var Barron Hilton, sønn av hotellmogulen Conrad Hilton, den originale eieren av Los Angeles Chargers i den nye ligaen American Football League. Chargers’ general manager Frank Leahy spurte Lowe om å besøke lagets treningsleir på bakgrunn av Lowes tid med Orgeon State Beavers.[8] Lowe endte opp med å bli signert som en free agent.[9] Hans første berøring i AFL var en 105-yard touchdown i Chargers’ første treningskamp. I 1960 endte Chargers sesongen 10–4 og som divisjonsmestere i AFL Western Division.[10] Han ledet laget med 855 yards på 136 løp og satte en personlig rekord med 6,3 yards per løp, og hadde også 23 mottakelser for 377 yards.[1][10] Lowe var nummer to i ligaen på løp, 20 yards bak Dallas Texans’ Abner Haynes,[11] og ble utnevnt til All-AFL førstelag som halfback.[10] I American Football League Championship Game 1960 hadde Lowe 165 yards på løp.[1]
I sesongåpningen 1961 mot Texans hadde Lowe Chargers’ lengste play fra scrimma med et løp på 87 yards, en rekord som fremdeles er stående.[1][8] Han måtte stå over 1962-sesongen etter å ha brukket armen.[1] I 1963 var han tilbake, løp 1 010 yards og ble utnevnt AFL Comeback Player of the Year av Associated Press.[12] I tittelkampen hadde Lowe 94 yards på 12 løp, inkludert en 58-yard touchdown, da Chargers vant 51–10 over Boston Patriots.[2] En muskelskade hindret Low i 1964,[12] og han løp totalt for 496 yards i løpet av sesongen.[10]
I 1965 ble Lowe utnevnt AFL MVP av The Sporting News da han satte en ligarekord med 1 121 yards på løp og seks touchdowns.[1][13] Han ble den første spilleren i AFL til å ha 1 000 yards på løp to sesonger etter å ha løpt for 99 yards da Chargers sikret lagets femte divisjonstittel på seks år etter en 37–26 seier over Houston Oilers.[14] I sesongfinalen mot Oakland Raiders slo han Clem Daniels’ sesongrekord på 1 099 yards på løp som han satte i 1963.[15] Han ble igjen utnevnt AFL Comeback Player of the Year,[12] og delte andreplass med lagkamerat Lance Alworth i avstemningen for UPI AFL-AFC Player of the Year.[16]
Low hadde 643 yards på løp i 1966 og kun 71 yards (2,5 per løp) i 1967. Etter å ha løp for ni yards på kun ett løp i sesongåpningen i 1968 ble han waived. Han var kun 27 yards fra å nå totalt 5 000 yards på løp.[17] Lowe signerte med Kansas City Chiefs etter at alle lagets seks running backs ble skadet.[18] Han spilte emd Chiefs i to sesonger og vant en Super Bowl-ring da de i 1969 slo Minnesota Vikings 23–7 i Super Bowl IV.[2]
Arv
Lowe ble utnevnt All-AFL fire gagner, inkludert to ganger på første lag, og var en AFL All-Star to ganger.[19] Han hadde i snitt 4,9 yards per løp i karrieren, som er en lagrekord for Chargers og best i AFL.[20] Han satte en rekord på profesjonelt nivå ved å ha 100+ yards på 14 eller færre løp seks ganger. Hans 4 995 yards på løp totalt var nest flest i AFL.[9] Han ledet Chargers på løp fem ganger, og hadde to sesonger med over 1 000 yards.[1] Hans 4 972 yards med Chargers forble en lagrekord frem til 2004, da den ble slått av LaDainian Tomlinson.[21] Lowe enten ledet eller var nummer to i AFL i touchdowns på løp fire ganger.[21] Han er også en av kun 20 spillere som spilte i AFL gjennom alle ligaens ti sesonger.[9]
I 1970 valgte Pro Football Hall of Fame Lowe som running back på All-Time All-AFL Team. I 1979 ble han innlemmet i Los Angeles Chargers Hall of Fame.[19]
Karrierestatistikker i NFL
| Nøkkel | |
|---|---|
| AFL MVP | |
| Vant AFL Championship | |
| Super Bowl-vinner | |
| Ledet ligaen | |
| Uthevet | Personlig rekord |
Seriespill
| År | Lag | Kamper | Løp | Mottakelser | Fumbles | ||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| K | KS | For | Yds | Gj. | Y/K | Lng | TD | Mot | Yds | Gj. | Lng | TD | Fum | ||
| 1960 | LAC | 14 | 12 | 136 | 855 | 6 3 | 61 1 | 76 | 8 | 23 | 377 | 16 4 | 63 | 2 | 2 |
| 1961 | SD | 14 | 14 | 175 | 767 | 4 4 | 54 8 | 87 | 9 | 17 | 103 | 6 1 | 17 | 0 | 6 |
| 1962 | SD | Ute med skade | |||||||||||||
| 1963 | SD | 14 | 12 | 177 | 1 010 | 5 7 | 72 1 | 66 | 8 | 26 | 191 | 7 3 | 31 | 2 | 7 |
| 1964 | SD | 12 | 9 | 130 | 496 | 3 8 | 41 3 | 50 | 3 | 14 | 182 | 13 0 | 41 | 2 | 2 |
| 1965 | SD | 14 | 14 | 222 | 1 121 | 5 0 | 80 1 | 59 | 6 | 17 | 126 | 7 4 | 45 | 1 | 2 |
| 1966 | SD | 14 | 11 | 146 | 643 | 4 4 | 45 9 | 57 | 3 | 12 | 41 | 3 4 | 11 | 0 | 3 |
| 1967 | SD | 7 | 2 | 28 | 71 | 2 5 | 10 1 | 21 | 1 | 2 | 25 | 12 5 | 13 | 0 | 0 |
| 1968 | SD | 1 | 0 | 1 | 9 | 9 0 | 9 0 | 9 | 0 | – | – | – | – | – | 0 |
| KC | 1 | 0 | 1 | -10 | -10 0 | -10 0 | -10 | 0 | – | – | – | – | – | 0 | |
| 1969 | KC | 7 | 0 | 10 | 33 | 3 3 | 4 7 | 18 | 0 | – | – | – | – | – | 0 |
| Karriere | 98 | 74 | 1 026 | 4 995 | 4 9 | 51 0 | 87 | 38 | 111 | 1 045 | 9 4 | 63 | 7 | 23 | |
Helse
Lowe har hatt øresus siden 1965. Etter en CT-scan i 2017 fant en nevrolog at bildene «showed atrophy of frontal lobes, and his testing showed...moderate dementia». I 2018 fikk Lowe $25 000 fra NFL for massesøksmål relatert til hjernerystelse.[22]
Referanser
- ^ a b c d e f g h Wolf, Bob (1. august 1990). «REMEMBER WHEN : Many of the Highs Were Lowe’s With the Original Chargers». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 18. januar 2024.
- ^ a b c d Ortman, Bob (2. oktober 1979). «Lowe makes Charger Hall of Fame». The Evening Tribune. s. C–1, C–5.
- ^ «OSC Confirms Suspension of Paul Lowe». The Corvalis Gazette Times (engelsk). 5. januar 1957. s. 3. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ «Oregon's Francis Hasn't Been Home In 2 1/2 Years». The Des Moines Register (engelsk). 1. januar 1957. s. 15. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ a b «Paul Lowe». Sports Reference (engelsk). Besøkt 21. januar 2024.
- ^ «White Named United Press All-American». Coos Bay Times (engelsk). 29. november 1956. s. 11. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ «UP All-Coast Team». Los Angeles Times (engelsk). 5. desember 1956. s. Pt. IV, p. 2. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ a b c «Five days 'til kickoff». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 28. februar 2007. Besøkt 18. januar 2024.
- ^ a b c Piascik, Andy; Gill, Bob; Lahman, Sean; Crippen, Ken (2009). «Hall of Very Good» (PDF). The Coffin Corner (engelsk). 31 (5): 6. Besøkt 18. januar 2024.
- ^ a b c d «Shining Light on Paul Lowe's Forgotten AFL Legacy». Pro Football Hall of Fame (engelsk). 29. januar 2018. Besøkt 18. januar 2024.
- ^ «Oilers Meet Los Angeles For Crown». The Corpus Christi Caller-Times (engelsk). 1. januar 1961. s. 2D. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ a b c «Paul Lowe Voted Top Comeback». Atlantic City Press (engelsk). 18. desember 1965. s. 20. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ «Saban Is Coach of Year in AFL». The Sacramento Bee (engelsk). 24. desember 1965. s. C4. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ «Paul Lowe Paces 'Diego To AFL Title». Daily Record (engelsk). 13. desember 1965. s. 6. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ «Gillman Refuses Handshake; Bills Title Test Next». Press-Telegram (engelsk). 20. desember 1965. s. D-4. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ «Bill's Kemp picked 1st in AFL; Lowe, Alworth follow». Tulare Advance-Register (engelsk). 3. januar 1966. s. 5. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ Magee, Jerry (16. september 1968). «Lowe, Charger Vet, Placed On Waivers». The San Diego Union. s. D1, D6.
- ^ Marshall, Tom (25. september 1968). «Chiefs and Paul Lowe». The Kansas City Times (engelsk). s. 2B. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com.
- ^ a b «All-Time AFL Team - OFFENSE». Pro Football Hall of Fame (engelsk). 1. januar 2005. Besøkt 18. januar 2024.
- ^ Miller, Bryce (29. september 2017). «Ex-Charger Paul Lowe: 'Are they waiting for me to die?'». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 18. januar 2024.
- ^ a b Sullivan, Tim (9. oktober 2004). «Recognition elusive for Paul Lowe»
. The San Diego Union-Tribune. s. D-1 – via NewsBank. - ^ Miller, Bryce (30. november 2018). «Column: Chargers legend Paul Lowe feeling effects of dementia, deaths, cancer». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 18. januar 2024.
