Jule Styne
| Jule Styne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Julius Kerwin Stein 31. des. 1905[1][2][3][4]  London | ||
| Død | 20. sep. 1994[1][3][4][5] (88 år) New York | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, låtskriver, filmmusikkomponist | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia USA | ||
| Utmerkelser | Kennedy Center Honors Johnny Mercer Award (1993)[6] Oscar for beste sang (1955) (for: Three Coins in the Fountain, sammen med: Sammy Cahn)[7] | ||
Jule Styne på Commons | |||
Jule Styne (født 31. desember 1905, død 20. september 1994) var en britisk-amerikansk låtskriver spesielt kjent for en rekke Broadway-musikaler, som omfatter flere velkjente og hyppig gjentatte show.
Blant sangene hans er «Let It Snow! Let It Snow! Let It Snow!», som han skrev sammen med Sammy Cahn i 1945.[8]
Tidlig liv
Styne ble født i London som Julius Kerwin Stein av jødiske innvandrere fra Ukraina, den gang det russiske keiserrike. foreldrene hadde en mindre kolonialbutikk. Åtte år gammel flyttet han med familien til Chicago, hvor han tidlig begynte å ta pianotimer. Han viste seg å være en dyktig pianist og fikk spille sammen med et symfoniorkester i Chicago, St. Louis og Detroit før han var ti år gammel.
Karriere
Styne gikk på Chicago Musical College, men før det hadde han fått oppmerksomhet fra en annen tenåring, Mike Todd, senere kjent som en vellykket filmprodusent. Todd gav ham i oppdrag å skrive en sang til en musikal han arbeidet med. Det ble den første i en liste på over 1 500 publiserte sanger som Styne komponerte i sin karriere. I 1929 spilte Styne med Ben Pollacks band, og skrev sangen «Sunday».[9]
Styne var sanglærer for 20th Century Fox, inntil Darryl F. Zanuck gav ham sparken fordi sangundervisning var «a luxury, and we're cutting out those luxuries» og at han skulle skrive sanger fordi «that's forever». Styne startet sitt eget danseband, noe som førte ham til Hollywood, hvor han ble oppdaget av Frank Sinatra og der startet han et samarbeid med lyrikeren Sammy Cahn. Sammen skrev de mange sanger for film, inkludert «It's Been a Long, Long Time» (1.-plass i 3 uker for Harry James og hans orkester i 1945), «Five Minutes More» og «Three Coins in the Fountain» til filmen Vi tror på kjærligheten (1954), som vant Oscar for beste sang. Han samarbeidet med Leo Robin til filmmusikalen Min søster Eileen (1955). Ti av hans sanger er blitt nominert til Oscar, mange skrevet sammen med Cahn, inklusiv «I've Heard That Song Before» (1.-plass i 13 uker for Harry James og hans orkester i 1943), «I'll Walk Alone», «It's Magic» (2.-plass for Doris Day i 1948) og «I Fall in Love Too Easily».
In 1947 skrev Styne musikken til sin første Broadway-musikal, High Button Shoes med Cahn, og over de neste tiårene skrev han musikken til mange Broadway-oppsetninger, inkludert Gentlemen Prefer Blondes, Peter Pan, Bells Are Ringing, Gypsy, Do Re Mi, Funny Girl, Sugar (basert på filmen Noen har det hett), og Tony-vinnende Hallelujah, Baby!.
Styne skrev originalmusikken for den kortvarige fornøyelsesparken Freedomland U.S.A. som åpnet 19. juni 1960.
Han samarbeidet blant annet med Sammy Cahn, Leo Robin, Betty Comden, Adolph Green, Stephen Sondheim og Bob Merrill.
Æresbevisninger
Styne ble valgt inn i Songwriters Hall of Fame i 1972[10] og American Theater Hall of Fame i 1981,[11] og fikk en Drama Desk Special Award og Kennedy Center Honors i 1990.
Sanger
Et utvalg av de mange sangene som Styne skrev:
- «The Christmas Waltz»
- «Conchita Marquita Lolita Pepita Rosita Juanita Lopez»
- «Don't Rain on My Parade» (fra Funny Girl)
- «Diamonds Are a Girl's Best Friend» (fra Gentlemen Prefer Blondes)
- «Everything's Coming up Roses» (fra Gypsy)
- «Every Street's a Boulevard in Old New York» (fra Hazel Flagg)
- «Fiddle Dee Dee»
- «I Guess I'll Hang My Tears Out to Dry»
- «How Do You Speak To An Angel»
- «I Don't Want to Walk Without You»
- «I Fall in Love Too Easily» (fra To gaster går i land)
- «I Still Get Jealous»
- «I'll Walk Alone»
- «It's Been a Long, Long Time»
- «It's Magic» (fra Romantikk og høye bølger)
- It's You or No One
- «I've Heard That Song Before»[12]
- «Just In Time» (fra Bells Are Ringing)
- «Let Me Entertain You» (from Gypsy)
- «Let It Snow! Let It Snow! Let It Snow!»[13]
- «Long Before I Knew You»
- «Make Someone Happy» (fra Do Re Mi)
- «Money Burns a Hole in My Pocket» (fra Lev livet lystig)
- «Neverland»
- «Papa, Wont You Dance with Me?»
- «The Party's Over» (fra Bells Are Ringing)
- «People» (fra Funny Girl)
- «Saturday Night (Is the Loneliest Night of the Week)» sunget av Frank Sinatra
- «Small World» (fra Gypsy)
- «Sunday» (med Ned Miller)
- «The Things We Did Last Summer»
- «Time After Time» (fra It Happened in Brooklyn)
- «Three Coins in the Fountain» (Oscar-vinnende sang fra Vi tror på kjærligheten)
- «Together (Wherever We Go)» (fra Gypsy)
- «Pico and Sepulveda»
Musikaler
- Ice Capades of 1943 (1942) (Styne bidro med én sang)
- Glad to See You! (1944) (avsluttet i Philadelphia under prøvene)
- High Button Shoes (1947)
- Gentlemen Prefer Blondes (1949)
- Michael Todd's Peep Show (1950) (Styne bidro med to sanger)
- Two on the Aisle (1951)
- Hazel Flagg (1953)
- Peter Pan (1954) (ytterligere musikk)
- Min søster Eileen (1955)
- Bells Are Ringing (1956)
- Say, Darling (1958)
- A Party with Betty Comden and Adolph Green (1958)
- Gypsy (1959)
- Do Re Mi (1960)
- Subways Are for Sleeping (1961)
- Mister Magoo's Christmas Carol (1962)
- Arturo Ui (1963)
- Funny Girl (1964)
- Wonderworld (1964) (tekst skrevet av Stynes sønn, Stanley)
- Fade Out – Fade In (1964)
- Something More! (1964) (regissert av Styne)
- The Dangerous Christmas of Red Riding Hood (1965)
- Hallelujah, Baby! (1967)
- Darling of the Day (1968)
- Look to the Lilies (1970)
- The Night the Animals Talked (1970)
- Prettybelle (1971) (avsluttet i Boston)
- Sugar (1972)
- Lorelei (1974) (revidert versjon av Gentlemen Prefer Blondes)
- Hellzapoppin (1976) (avsluttet i Baltimore før turnéen nådde Broadway)
- Side by Side by Sondheim (1976)
- Bar Mitzvah Boy (1978)
- One Night Stand (1980) (avsluttet under forhåndsvisningene)
- Pieces of Eight (1985)
- The Red Shoes (1993)
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jule-Styne, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 7983946, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Internet Broadway Database, oppført som Julius Kerwin Styne, Internet Broadway Database person-ID 69448, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 12466, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ besøkt 10. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ besøkt 9. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ "About this person: Jule Styne", New York Times, Retrieved 2013-12-16
- ^ https://www.youtube.com/watch?v=R1KJSlbpFOA
- ^ Jule Styne at the Songwriters Hall of Fame Arkivert 22. juli 2015 hos Wayback Machine.
- ^ "26 Elected to the Theater Hall of Fame."
- ^ Gilliland 1994, tape 1, side A.
- ^ Gilliland, John (1994). Pop Chronicles the 40s: The Lively Story of Pop Music in the 40s (audiobook). ISBN 978-1-55935-147-8. OCLC 31611854. Tape 3, side A.
Eksterne lenker
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Jule Styne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jule Styne på Internet Movie Database
- (da) Jule Styne på Filmdatabasen
- (en) Jule Styne hos The Movie Database
- (en) Jule Styne hos Internet Broadway Database
- (en) Jule Styne hos Internet Broadway Database
- (en) Jule Styne på Discogs
- (en) Jule Styne på MusicBrainz
- (en) Jule Styne på AllMusic
- (en) Jule Styne på Internet Off-Broadway Database
- Kennedy Center biography
- PBS biography
- New York Times obituary, September 21, 1994
