Burt Bacharach

Burt Bacharach
FødtBurt Freeman Bacharach
12. mai 1928[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kansas City[5][6][7][8]
Kansas City[9]
Død8. feb. 2023[10][11]Rediger på Wikidata (94 år)
Los Angeles
BeskjeftigelsePianist, komponist, låtskriver, filmmusikkomponist, plateprodusent, plateartist, musiker, arrangør, dirigent, sanger, sangtekstforfatter Rediger på Wikidata
Utdannet vedMannes College of Music
McGill University
Music Academy of the West
Forest Hills High School
EktefelleAngie Dickinson (19651981)
Carole Bayer Sager (19821991)
FarBert Bacharach[12]
MorIrma M. Freeman[12]
BarnNikki Bacharach
NasjonalitetUSA
GravlagtHillside Memorial Park
Utmerkelser
7 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (2008)
Grammy Trustees Award (1997)
Academy Award for Best Original Score, no Musical (1968) (for: Butch Cassidy and the Sundance Kid)
Gershwin Prize (2012)
Johnny Mercer Award (1996)[13]
Oscar for beste sang (1982) (for: Arthur's Theme (Best That You Can Do))[14]
Oscar for beste sang (1970) (for: Raindrops Keep Fallin' on My Head)[14]
Musikalsk karriere
SjangerPopmusikk, lounge-musikk, orchestral pop, vokalmusikk, easy listening
InstrumentPiano, tangentinstrument, vokal
Aktive år19502023
PlateselskapA&M Records, Columbia Records, Kapp Records, DJM Records, Ricordi International
Nettstedhttp://www.bacharachonline.com/
IMDbIMDb

Burt Bacharach på Commons

Burt Bacharach (1928–2023)[15] var en amerikansk pianist, sanger og komponist.[16]

Liv og virke

Bakgrunn

Bacharach vokste opp i Queens i New York og studerte musikk ved McGill University i Montréal, Mannes School of Music i New York og Music Academy of the West i Santa Barbara. Blant hans lærere innen komposisjon var Darius Milhaud, Henry Cowell og Bohuslav Martinů.[trenger referanse]

Karriere

Etter endt militærtjeneste arbeidet han som pianist, både som solist og som akkompagnatør for artister som Vic Damone, Polly Bergen, Steve Lawrence, Ames Brothers og Paula Stewart (som ble hans første ektefelle).

I 1950-årene og tidlig i 1960-årene var han pianist, arrangør og kapellmester for Marlene Dietrich, som han turnerte sammen med. Sammen med blant andre lyrikeren Hal David, som han traff i 1957 da de arbeidet sammen i Brill Building i New York, skrev han mange populære sanger i 1960- og 1970-årene. Bacharach stod for det musikalske, David det tekstlige. Allerede same året fikk paret et gjennombrudd med sangen The Story of My Life, som framført av Marty Robbins gikk til topps på hitlisten for countrymusikk i USA. Suksessen vedvarte med sanger til Perry Como og Johnny Mathis.

I 1962 møtte Bacharach Dionne Warwick, som kom til å bli nært knyttet til Bacharach og David. Hun fikk nesten 40 sanger, som enten var skriver av Bacharach og David, eller produsert av Bacharach. Hun sang en rekke av demoene hans.

Burt Bacharachs musikk er blitt fremført også av et utall andre artister, inkludert The Beatles, The Carpenters, Aretha Franklin, Jack Jones, Tom Jones, Dusty Springfield, Luther Vandross,[17], The Drifters og Jackie DeShannon.

Flere av melodiene hans ble også spilt inn i jazz- og rock-versjoner. Stan Getz er et eksempel fra jazzen, et annet eksempel er rockegruppen Manfred Mann.

Burt Bacharach fikk flere oppdrag som filmkomponist, og han skrev musikk til kjente filmer. Også her kom han opp med sanger og melodier som ble store hits. Raindrops Keep Fallin' on My Head, fra filmen Butch Cassidy and the Sundance Kid, er kanskje det mest åpenbare eksempelet. Både for denne sangen og i 1981 for Arthur's Theme (Best That You Can Do) i filmen Arthur, mottok han Oscar for beste sang.

Tidlig på 1980-tallet innledet Bacharach samarbeid, og inngikk ekteskap, med tekstforfatteren Carol Bayer Sager. Det ble til flere hits, den største var That's What Friends Are For, som i 1985 ble en giganthit for Dionne Warwick. På store konserter i løpet av 1990-årene arbeidet Bacharach som orkesterleder for Warwick. Musikken hans fikk nye elementer, som viste at han var kommet videre fra de store årene på 1960-tallet. Samtidig tok unge kunstnere opp igjen hans eldre meloder.

Fra tid til annet gjorde Bacharach tv-show med en rekke gjestesolister. Han skrev musikk til tv-serier, og har opptrådt på film i form av cameoroller. Særlig kjent er de tre Austin Powers-komedier, og i senere år brukte han til sine konserter et klipp herfra, hvor Mike Myers i titelrollen utbryter: «Mine damer og herrer, hr. Burt Bacharach!»

Stil

Bacharachs musikk er preget av uvanlige akkordprogresjoner, slående synkoperte rytmiske mønster, uregelmessig frasering, og skiftende metrum. Bacharach har arrangert, dirigert og co-produsert en stor del av de musikkverk han har arbeidet med.

Et eksempel på den særegne bruken av skiftende metrum hører man i Promises, Promises. Hans stil er ofte knyttet opp mot spesielle instrumentale kombinasjoner der han i stor grad benytter musikkinstrument som han synes å ha likt, som for eksempel bruken av flygelhorn i verk som Walk on By, Nikki, og Toledo.

I 2006 stod Burt Bacharach registrert med 70 sanger som gjennom årene hadde vært inne på topp 40-listen i USA.

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Burt-Bacharach, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000029669, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 10291[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Burt-Bacharach, besøkt 15. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.ladepeche.fr, besøkt 19. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.bacharachonline.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2003193738, besøkt 2. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The New York Times, «Burt Bacharach, Composer Who Added a High Gloss to the ’60s, Dies at 94», utgitt 9. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The Washington Post, «Burt Bacharach, prolific composer of pop hits, dies at 94», utgitt 9. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ besøkt 10. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b Academy Awards Database, besøkt 16. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  15. '^ Stephen Holden: Burt Bacharach, Composer Who Added a High Gloss to the ’60s, Dies at 94', The New York Times, 2023-02-09, lest 2023-02-10, issn 0362-4331
  16. ^ Blokhus, Yngve (1952-) (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. s. 124. ISBN 8200227472. 
  17. ^ Sandblad, Håkan (1971). Popmusikk: ekstase, opprør og industri. Oslo: Cappelen. s. 53. 

Eksterne lenker

Priser vunnet av Burt Bacharach
  • v
  • d
  • r
1934–1950
Louis Silvers (1934)

 · Max Steiner (1935)  · Leo F. Forbstein (1936)  · Charles Previn (1937)  · Erich Wolfgang Korngold/Alfred Newman (1938)  · Herbert Stothart/Richard Hageman, W. Franke Harling, John Leipold, Leo Shuken (1939)  · Leigh Harline, Paul Smith, Ned Washington/Alfred Newman (1940)  · Bernard Herrmann/Frank Churchill og Oliver Wallace (1941)  · Max Steiner/Ray Heindorf og Heinz Roemheld (1942)  · Alfred Newman/Ray Heindorf (1943)  · Max Steiner/Morris Stoloff og Carmen Dragon (1944)  · Miklós Rózsa/Georgie Stoll (1945)  · Hugo Friedhofer/Morris Stoloff (1946)  · Miklós Rózsa/Alfred Newman (1947)  · Brian Easdale/Johnny Green og Roger Edens (1948)  · Aaron Copland/Roger Edens og Lennie Hayton (1949)

 · Franz Waxman/Adolph Deutsch og Roger Edens (1950)
1951–1975
Franz Waxman/Johnny Green og Saul Chaplin (1951)

 · Dimitri Tiomkin/Alfred Newman (1952)  · Bronisław Kaper/Alfred Newman (1953)  · Dimitri Tiomkin/Adolph Deutsch og Saul Chaplin (1954)  · Alfred Newman/Robert Russell Bennett, Jay Blackton og Adolph Deutsch (1955)  · Victor Young/Alfred Newman og Ken Darby (1956)  · Malcolm Arnold (1957)  · Dimitri Tiomkin/Andre Previn (1958)  · Miklós Rózsa/Andre Previn og Ken Darby (1959)  · Ernest Gold/Morris Stoloff og Harry Sukman (1960)  · Henry Mancini/Saul Chaplin, Johnny Green, Sid Ramin og Irwin Kostal (1961)  · Maurice Jarre/Ray Heindorf (1962)  · John Addison/Andre Previn (1963)  · Richard M. Sherman og Robert B. Sherman/Andre Previn (1964)  · Maurice Jarre/Irwin Kostal (1965)  · John Barry/Ken Thorne (1966)  · Elmer Bernstein/Alfred Newman og Ken Darby (1967)  · John Barry/Johnny Green (1968)  · Burt Bacharach/Lennie Hayton og Lionel Newman (1969)  · Francis Lai/The Beatles (John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr) (1970)  · Michel Legrand/John Williams (1971)  · Charlie Chaplin, Raymond Rasch og Larry Russell/Ralph Burns (1972)  · Marvin Hamlisch/Marvin Hamlisch (1973)  · Nino Rota og Carmine Coppola/Nelson Riddle (1974)

 · John Williams/Leonard Rosenman (1975)
1976–2000
Jerry Goldsmith/Leonard Rosenman (1976)

 · John Williams/Jonathan Tunick (1977)  · Giorgio Moroder/Joe Renzetti (1978)  · Georges Delerue/Ralph Burns (1979)  · Michael Gore (1980)  · Vangelis (1981)  · John Williams/Henry Mancini og Leslie Bricusse (1982)  · Bill Conti/Michel Legrand, Alan Bergman og Marilyn Bergman (1983)  · Maurice Jarre/Prince (1984)  · John Barry (1985)  · Herbie Hancock (1986)  · Ryuichi Sakamoto, David Byrne og Cong Su (1987)  · Dave Grusin (1988)  · Alan Menken (1989)  · John Barry (1990)  · Alan Menken (1991)  · Alan Menken (1992)  · John Williams (1993)  · Hans Zimmer (1994)  · Luis Enríquez Bacalov/Alan Menken og Stephen Schwartz (1995)  · Gabriel Yared/Rachel Portman (1996)  · James Horner/Anne Dudley (1997)  · Nicola Piovani/Stephen Warbeck (1998)  · John Corigliano (1999)

 · Tan Dun (2000)
2001–i dag
Howard Shore (2001)

 · Elliot Goldenthal (2002)  · Howard Shore (2003)  · Jan A. P. Kaczmarek (2004)  · Gustavo Santaolalla (2005)  · Gustavo Santaolalla (2006)  · Dario Marianelli (2007)  · A. R. Rahman (2008)  · Michael Giacchino (2009)  · Trent Reznor og Atticus Ross (2010)  · Ludovic Bource (2011)  · Mychael Danna (2012)  · Steven Price (2013)  · Alexandre Desplat (2014)  · Ennio Morricone (2015)  · Justin Hurwitz (2016)

 · Alexandre Desplat (2017)
  • v
  • d
  • r
1934–1940
1941–1950
1951–1960
1961–1970
1971–1980
  • «Theme from Shaft» (Isaac Hayes, 1971)
  • «The Morning After» (Al Kasha og Joel Hirschhorn, 1972)
  • «The Way We Were» (Marvin Hamlisch, Alan Bergman og Marilyn Bergman, 1973)
  • «We May Never Love Like This Again» (Al Kasha og Joel Hirschhorn, 1974)
  • «I'm Easy» (Keith Carradine, 1975)
  • «Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)» (Barbra Streisand og Paul Williams, 1976)
  • «You Light Up My Life» (Joseph Brooks, 1977)
  • «Last Dance» (Paul Jabara, 1978)
  • «It Goes Like It Goes» (David Shire og Norman Gimbel, 1979)
  • «Fame» (Michael Gore og Dean Pitchford, 1980)
1981–1990
1991–2000
2001–2010
2011–2020
2021–
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · Brockhaus Enzyklopädie · Deutsche Biographie · Nationalencyklopedin · Rockipedia · BIBSYS · Geni · WikiTree · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · LIBRIS · SUDOC · ULAN · NLA · NDL · NKC · ICCU · BNE · CiNii