Giuseppe Zanardelli
26. okt. 1826[1][2]
Brescia
Toscolano-Maderno
Kongeriket Sardinia
Knight of the Order of the Most Holy Annunciation
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Giuseppe Zanardelli (født 29. oktober 1826 i Brescia i kongedømmet Lombardia-Venetia i keiserdømmet Østerrike, død 26. desember 1903 samme sted[4]) var en italiensk politiker og nasjonalist (irredentist). Han var Italias statsminister fra 15. februar 1901 til 3. november 1903.[5]
Zanardelli deltok i den italienske frigjøringskrigen men returnerte til Brescia etter tapet i Novara i 1849. I en periode underviste han i jus. Han ble mishandlet av østerriksk politi og da han ikke ville bidra til pro-østerrikske artikler i pressen, fikk han også forbud mot å undervise.
Zanardelli ble advokat i 1859 og samme år innvalgt i parlamentet. Han var i 1866 kongelig prefekt i provinsen Belluno. Han var arbeidsminister i Agostino Depretis kabinett 1876–77, innenriksminister i Benedetto Cairolis regjering 1878–81. Zanardelli ble justisminister i Depretis nye regjering 1881–83, men forlot denne da Depretis nærmet seg høyresiden og Europas sentralmakter.
Zanerdelli gikk på ny inn i Depretis regjering som justisminister da denne i 1887 oppga forbindelsen til høyresiden. Han fortsatte i samme embete i Crispis regjering til denne falt i februar 1891. Han var i perioden 1891–94 deputertkammerets president, 1897–98 justisminister i Antonio di Rudinìs regjering og dannet selv regjering i februar 1901. Han gikk av på grunn av sykdom i oktober 1903.
Referanser
Eksterne lenker
- Biografi på internettsiden til Italias deputertkammer (italiensk)