Alfonso La Marmora

Alfonso La Marmora
FødtAlfonso Ferrero della Marmora
18. nov. 1804[1][2][3]Rediger på Wikidata
Torino
Død5. jan. 1878[1][4][3]Rediger på Wikidata (73 år)
Firenze
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet kongelige akademi i Torino (ukjent–1822)
SøskenCarlo Emanuele La Marmora
Alberto La Marmora
Alessandro La Marmora
PartiDestra storica
NasjonalitetKongedømmet Italia (1861–1878)
Kongeriket Sardinia (–1861)
GravlagtSan Sebastiano
UtmerkelserStorkors av Savoias militærorden (1855)
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Storkors av Æreslegionen
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Kommandør av Sankt Josefs orden
Statsminister i Kongedømmet Sardinia
1859-1860
ForgjengerCamillo Benso di Cavour
EtterfølgerCamillo Benso di Cavour
Statsminister i Kongedømmet Italia
1864-1866
RegjeringLa Marmora I, II
ForgjengerMarco Minghetti
EtterfølgerBettino Ricasoli
Våpenskjold
Alfonso La Marmoras våpenskjold
Alfonso La Marmora på Commons

Alfonso Ferrero, Cavaliere La Marmora (født 18. november 1804 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 5. januar 1878) var en italiensk general og politiker (historiske høyre). La Marmora var statsminister i Kongedømmet Sardinia og Kongedømmet Italia.

Alfonso La Marmoras bror Alessandro La Marmora grunnla den italienske hæren som nå kalles Bersaglieri.

Liv og virke

La Marmora ble født i Torino i 1804.[5] Han gikk inn i Sardinias hær i 1823.

Karrière i Kongeriket Sardinia

I mars 1848 var han kaptein i hæren og forfremmet til major da beleiringen av Peschiera startet. Han greide 5. august 1848 å få Karl Albert av Sardinia løslatt fra de revolusjonære i Milano. I oktober 1848 ble han forfremmet til general og utnevnt til krigsminister.

I 1859 deltok La Marmora i krigen mot Østerrike. I juli 1859 ble han utnevnt til statsminister i kongedømmet Sardinia. Han ble 1860 sendt til Berlin og St. Petersburg for å tilrettelegge for Italias samling.

Kongeriket Italia

Etter dette var han guvernør i Milano og kongelige løytnant i Napoli før han i september 1864 etterfulgte Marco Minghetti som statsminister for Italia. La Marmora fikk endret omfanget av September-traktaten av 15. september 1864 inngått med Napoleon III av Frankrike. Han krevde i et notat full handlefrihet for Italia. Dette dro utenriksminister Emilio Visconti-Venosta senere fordel av etter okkupasjonen av Roma i 1870.[5]

I april 1866 inngikk Marmora allianse med Preussen mot Keiserdømmet Østerrike. Da den tredje italienske frigjøringskrig mot Østerrike brøt ut i juni 1866 ledet han hæren. Han kan i stor grad klandres[6] for den nølende opptreden i de første fasene av den italienske invasjonen, som til tross for det den italienske overlegenheten førte til nederlaget i slaget ved Custoza, 23. juni 1866. Han ble anklaget for forræderi av sine landsmenn (særlig av andre generaler i Italia) og for falskneri av prøysserne. Han publiserte i sitt forsvar av sin taktikk en rekke dokumenter med tittelen «Un po 'più di luce sugli eventi dell'anno 1866» («Mer lys på hendelsene i 1866»). Dette medførte irritasjon i Tyskland, og han ble anklaget for å røpe Italias statshemmeligheter.

La Marmora ble i 1867 sendt til Paris for å motvirke en fransk innmarsj i Roma.[trenger referanse]

Han døde i Firenze 5. januar 1878. Hans forfatterskap inkluderer blant annet «Un episodio di Risorgimento italiano» (1875) og «Il Segreto di stato nel Governo costituzionale» (1877)

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Alfonso Ferrero La Marmora, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alfonso-Ferrero-La-Marmora, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 35233, oppført som Alfonso Ferrero La Marmora[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id la-marmora-alfonso, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Autorités BnF, oppført som Alfonso Ferrero de La Marmora, BNF-ID 149048771[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b «ALFONSO FERRERO LA MARMORA». See G. Massani, Il generale Alfonso La Marmora (Milano, 1880) i Encyclopædia Britannica. Arkivert fra originalen 28. oktober 2015. Besøkt 28. oktober 2015. 
  6. ^ Quirico, Domenico. «I piemontesi». Generali (italiensk). «Mondadori». 

Eksterne lenker

  • (en) Alfonso La Marmora – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • Opplysninger om La Marmora på internettsiden til Italias deputertkammer
  • v
  • d
  • r
Kongedømmet Italia
Republikken Italia
  • De Gasperi (1946–53)
  • Pella (1953–54)
  • Fanfani (1954)
  • Scelba (1954–55)
  • Segni (1955–57)
  • Zoli (1957–58)
  • Fanfani (2) (1958–59)
  • Segni (2) (1959–60)
  • Tambroni (1960)
  • Fanfani (3) (1960–63)
  • Leone (1963)
  • Moro (1963–68)
  • Leone (2) (1968)
  • Rumor (1968–70)
  • Colombo (1970–72)
  • Andreotti (1972–73)
  • Rumor (2) (1973–74)
  • Moro (2) (1974–76)
  • Andreotti (2) (1976–79)
  • Cossiga (1979–80)
  • Forlani (1980–81)
  • Spadolini (1981–82)
  • Fanfani (4) (1982–83)
  • Craxi (1983–87)
  • Fanfani (5) (1987)
  • Goria (1987–88)
  • De Mita (1988–89)
  • Andreotti (3) (1989–92)
  • Amato (1992–93)
  • Ciampi (1993–94)
  • Berlusconi (1994–95)
  • Dini (1995–96)
  • Prodi (1996–98)
  • D’Alema (1998–2000)
  • Amato (2) (2000–2001)
  • Berlusconi (2) (2001–2006)
  • Prodi (2) (2006–2008)
  • Berlusconi (3) (2008–2011)
  • Monti (2011–2013)
  • Letta (2013–2014)
  • Renzi (2014–2016)
  • Gentiloni (2016–2018)
  • Conte (2018–2021)
  • Draghi (2021–2022)
  • Meloni (2022–)
    • Oppslagsverk/autoritetsdata
    Encyclopædia Britannica · Prabook · Brockhaus Enzyklopädie · Deutsche Biographie · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · SUDOC · ICCU · BNE