Selvstendighetspartiet

Selvstendighetspartiet (danskepartiet, prinsepartiet, de ilende) var en uformell gruppering av representanter som utgjorde flertallet i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Under diskusjoner om Riksforsamlingens mandat og landets statsrettslige stilling viste det seg at forsamlingen delte seg i to løse grupperinger. Disse blir gjerne kalt selvstendighetspartiet og unionspartiet.

Det er en del usikkerhet rundt motivene til selvstendighetslinjens talsmenn, men gjennomgående var flertallet innstilt på at landet burde være en selvstendig stat med konstitusjonelt monarki som styreform. De fleste var også innstilt på å velge Christian Frederik som ny norsk konge. At han også var tronarving til Danmark, ville i så fall åpne for en mulig gjenforening med nabolandet. Det var neppe noen som ønsket at en ny union da skulle bli en helstat som Danmark-Norge, og et nytt enevelde var utelukket. Ideen om et styresett basert på folkesuverenitet hadde på dette tidspunkt fått bred tilslutning blant de toneangivende medlemmene. En eventuell forening med Danmark måtte i tilfelle bli en personalunion mellom to likeverdige stater. Et sterkere samlende motiv innenfor selvstendighetspartiet var trolig motviljen mot å bli tvunget inn i en union med Sverige på Kiel-traktatens premisser, uten likeverdighet mellom partene.

Selvstendighetspartiet hadde flertallet i forsamlingen, rundt 80 representanter. Christian Magnus Falsen var gruppens fremste talsmann og uformelle leder. Han hadde med seg Georg Sverdrup, Peter Motzfeldt og Wilhelm Frimann Koren Christie. Deres viktigste felles programpost var å bevare Norge som et selvstendig land. De ønsket også å begrense Riksforsamlingens oppgave til å utarbeides en grunnlov og deretter velge en konge. Når dette var gjort, skulle forsamlingen oppløses.

Partiet samlet flertallet av forsamlingens 37 bønder, og disse stemte omtrent som de mer fremstående representantene fra samme amt. De deltok i liten grad i debattene.

Referanser