Weasel word
Weasel word («veselord», «hul frase») er en betegnelse for ord og vendinger som får et villedende eller innholdsløst utsagn til å se riktig og tillitvekkende ut. Eksempelvis kan et vagt eller udokumentert utsagn komme til å se mer substansielt ut enn det faktisk er, og en tilsynelatende konkret påstand kan modereres, så den reelt blir vag.
Weasel word benyttes til å fjerne oppmerksomheten fra ufullstendige eller motstridende opplysninger, så påstanden blir vanskeligere å argumentere mot. De brukes dessuten til å dempe virkningen av ladede eller kontroversielle utsagn. Brukes de bevisst, er det en form for spin.
Eksempler
- «Flere eksperter mener at problemet er økende.» (hvilke eksperter er det tale om?)
- «Det ble foreslått å avslutte møtet.» (hvem foreslo det?)
- «Mange mener at strafferammen for voldtekt bør heves.» (hvor mange, og hvor stor prosentdel av befolkningen?)
Weasel word faller ofte i følgende kategorier:
- Numerisk vage uttrykk: «noen» (hvem?), «mange» (hvor mange?), «flere eksperter» (hvilke eksperter?).
- Passiv diatese: «det nevnes ofte at …» (hvem sier det?), «ryktet forteller at …» (hvem brakte ryktet til torgs?).
- Vage adjektiv og adverb: «det skjer bare sjelden at …» (hvor hyppig skjer det?), «en betydelig økning» (hvor stor økning?).
Opprinnelse
Betegnelsen weasel word stammer fra engelske navnet for vesel. Veselen betraktes i folkemytologien som et listig og ondsinnet dyr. En vesel kan tømme et fugleegg for innhold gjennom et ganske lite hull, slik at egget fortsatt ser helt ut.[1] Egget ser således ut til å være intakt, men er i virkeligheten tomt. På samme måte kan veselord få en setning til å se troverdig ut, selv om den ved nærmere analyse viser seg å være innholdsløs.
Uttrykket opptrer første gang i Stewart Chaplins novelle Stained Glass Political Platform (utgitt i The Century Magazine 1900), hvor de omtales som «ord som suger livet ut av ordene omkring dem, som en vesel som suger et egg og etterlater seg skallet.»[2] President Theodore Roosevelt tilskriver uttrykket Dave Sewall, som skulle ha brukt det i en privat samtale helt tilbake i 1879.[3]
