Tin Pan Alley

Tin Pan Alley er navnet på flere musikkdistributører og låtskrivere som dominerte populærmusikken i USA fra seint på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.

Starten for Tin Pan Alley regnes vanligvis til omtrent 1885, da flere musikkdistributører slo seg ned i samme distriktet på Manhattan i New York City. Slutten for Tin Pan Alley er mindre tydelig. Enkelte mener slutten kom med starten på den store depresjonen i 1930-årene da grammofonen og radioen tok over for noter som den viktigste musikkformidlingen i amerikansk popmusikk, mens andre regner at Tin Pan Alley fortsatte til 1950-årene da rock & roll tok over.

Tin Pan Alley var opprinnelig et spesifikt sted i New York City, West 28th Street mellom Fifth og Sixth Avenue. Det er en plakett på fortauet på 28th St mellom Broadway og Fifth som viser stedet.

Opprinnelsen til navnet «Tin Pan Alley» er uklart. Den mest populære historien er at det var en nedsettende referanse til lyden en kunne høre i gaten av mange piano som spilte forskjellige sanger samtidig, støy som hørtes ut som noen slo på tinngryter (tin pans). Etter hvert ble dette kallenavnet populært og mange år seinere ble det brukt for å skildre den amerikanske musikkindustrien generelt.

Uttrykket ble enkelte ganger også brukt for å skildre alle typer områder i storbyer med mange musikkdistributører eller musikkbutikker – som for eksempel Denmark Street nær Covent Garden i London. I 1920-årene ble gaten kalt «Britain's Tin Pan Alley». Nå blir Tin Pan Alley Festival holdt her hvert år i juli.

Opprinnelse

På midten av 1800-tallet ble opphavsretten til melodier lite regulert i USA, og mange konkurrerende musikkforlag trykte sine egne utgaver av sanger som var populære på den tiden. Stephen Foster sine sanger førte trolig til store inntekter gjennom salg av musikknoter for forlagene, men Foster så lite til disse pengene og døde i fattigdom.

Med sterkere opphavsrettslover seinere i hundreåret, startet låtskrivere, komponister, tekstforfattere og forlag å samarbeide for å tjene penger på musikken.

De største musikkhusene samlet seg i New York City. Små lokale forlag (ofte knyttet til kommersielle trykkeri eller musikkbutikker) dukket opp over heile landet, og det fantes viktige regionale musikkforlagssenter i Chicago, New Orleans, St. Louis og Boston. Når en melodi ble en lokal hit, ble rettighetene til den vanligvis kjøpt fra det lokale forlaget av en av de store bedriftene i New York.

Gullalder

Musikkhusene på Manhattan var et livlig sted og mange låtskrivere, varieté og Broadway-artister og musikere kom og gikk.

Ambisiøse låtskrivere kom for å vise fram sangene de håpte å selge. Når sanger vart kjøpt fra ukjente uten hitter, ble navnet på enkelte i bedriften ofte lagt til som medlåtskriver (for å skaffe høyere inntekter for bedriften), eller alle rettighetene til sangen ble kjøpt for en enkeltsum (inkludert retten til å føre opp et annet navn som komponist). Låtskrivere som ble etablerte produsenter av kommersielt suksessrike sanger ble ansatt i musikkhusene. De mest suksessrike av disse, som Harry Von Tilzer og Irving Berlin, stiftet sine egne forlag.

Song pluggers var pianister og sangere som levde av å demonstrere sanger for låtskriverne. De fleste musikkbutikkene hadde slike pluggers ansatt hos seg. Andre var ansatt hos forlagene for å reise rundt å spille de nye sangene for folk.

Når varietéartistene spilte i New York City, besøkte de ofte forskjellige Tin Pan Alley-bedrifter for å finne nye sanger de kunne framføre. Mindre kjente artister måtte ofte betale for å få rett til å spille en ny sang, mens kjente stjerner fikk gratis kopier eller ble betalte av forlagene for å spille de, siden dette var verdifull reklame.

I starten spesialiserte Tin Pan Alley seg på melodramatiske ballader eller komiske sanger, men etter hvert tok de til seg nye, populære musikkstiler som cakewalk og ragtime. Seinere ble jazz og blues en del av industrien, men de holdt seg likevel til sanger rettet mot amatørsangere eller småbyband som kunne spille sangene de trykte og gav ut. Siden improvisering, blåtoner og andre karakteristiske trekk ved jazz og blues ikke var enkel å få ned på notearkene, ga Tin Pan Alley i stedet ut jazz- og bluesaktige pop- og dansesanger. De fleste i allmennheten seint i 1910-årene og 1920-årene visste ikke forskjellen mellom disse kommersielle produktene og autentisk jazz og blues.

Påvirkning på lov og forretninger

En gruppe musikkhus i Tin Pan Alley stiftet Music Publishers Association of the United States den 11. juni 1895, men de klarte ikke å få myndighetene til å vedta Treloar Copyright-lova, som ville ha forlenget opphavsretten for utgitt musikk til 40 år og at denne opphavsretten kunne fornyes i nye 20 år.

American Society of Composers, Authors, and Publishers (ASCAP) ble stiftet i 1914 for å støtte og verne interessene til etablerte forlag og komponister. Nye medlemmer ble bare vedtatt ved at de sponset eksisterende medlemmer. Mot slutten av 1910-årene ble det estimert at over 90 % av notearkene og grammofonplatene som ble solgt i USA, ga honorar til ASCAP.

Komponister og tekstforfattere

De største komponistene og tekstforfatterne i Tin Pan Alley var blant andre:

Milton Ager
Thomas S. Allen
Ernest Ball
Irving Berlin
Shelton Brooks
Nacio Herb Brown
Irving Caesar
Hoagy Carmichael
George M. Cohan
Con Conrad
J. Fred Coots
Buddy DeSylva
Walter Donaldson
Paul Dresser
Dave Dreyer
Al Dubin
Dorothy Fields
Ted Fio Rito
Max Freedman
Cliff Friend
George Gershwin
Ira Gershwin
Charles K. Harris
James P. Johnson
Isham Jones
Scott Joplin
Gus Kahn
Jerome Kern
Al Lewis
F.W Meacham
Johnny Mercer
Ethelbert Nevin
Bernice Petkere
Maceo Pinkard
Lew Pollack
Cole Porter
Andy Razaf
Harry Ruby
Al Sherman
Ted Snyder
Kay Swift
Albert Von Tilzer
Harry Von Tilzer
Fats Waller
Harry Warren
Richard Whiting
Harry M. Woods
Jack Yellen
Vincent Youmans

Største hitter

Av de største hittene til Tin Pan Alley finner en:

«After the Ball» (Charles K. Harris, 1892)
«The Man Who Broke the Bank at Monte Carlo» (Charles Coborn, 1892)
«The Sidewalks of New York» (Lawlor & Blake, 1894)
«The Band Played On» (Charles B. Ward & John F. Palmer, 1895)
«Mister Johnson, Turn Me Loose» (Ben Harney, 1896)
«A Hot Time in the Old Town Tonight» (Joe Hayden & Theodore Mertz, 1896)
«Warmest Baby in the Bunch» (George M. Cohan, 1896)
«At a Georgia Campmeeting» (Kerry Mills, 1897)
«Hearts & Flowers» (Theodore Moses Tobani, 1899)
«Hello! Ma Baby (Hello Ma Ragtime Gal)» (Emerson, Howard, & Sterling, 1899)
«Only a Bird in a Gilded Cage» (Harry Von Tilzer, 1900)
«Mighty Lak' a Rose» (Ethelbert Nevin & Frank L. Stanton, 1901)
«Bill Bailey, Won't You Please Come Home» (Huey Cannon, 1902)
«In the Good Old Summertime» (Ren Shields & George Evans, 1902)
«Give My Regards To Broadway» (George M. Cohan, 1904)
«In the Shade of the Old Apple Tree» (Harry Williams & Egbert van Alstyne, 1905)
«Shine Little Glow Worm» (Paul Lincke & Lilla Cayley Robinson, 1907)
«Shine on Harvest Moon» (Nora Bayes & Jack Norworth, 1908)
«Take Me Out to the Ball Game» (Albert Von Tilzer, 1908)
«“By The Light of the Silvery Moon» (Gus Edwards & Edward Madden, 1909)
«Down by the Old Mill Stream» (Tell Taylor, 1910)
«Come, Josephine, in My Flying Machine» (Fred Fisher & Alfred Bryan, 1910)
«Let Me Call You Sweetheart» (Beth Slater Whitson & Leo Friedman, 1910)
«Alexander's Ragtime Band» (Irving Berlin, 1911)
«Some of These Days» (Shelton Brooks, 1911)
«Peg o' My Heart» (Fred Fisher & Alfred Bryan, 1913)
«The Darktown Strutters Ball» (Shelton Brooks, 1917)
«K-K-K-Katy» (Geoffrey O'Hara, 1918)
«God Bless America» (Irving Berlin, 1918; revised 1938)
«Oh by Jingo!» (Albert Von Tilzer, 1919)
«Swanee» (George Gershwin, 1919)
«Whispering» (1920)
«The Japanese Sandman» (1920)
Carolina in the Morning (Gus Kahn & Walter Donaldson, 1922)
Lovesick Blues (Cliff Friend & Irving Mills, 1922)
«Way Down Yonder In New Orleans» (Creamer & Turner Layton, 1922)
«Yes, We Have No Bananas» (Frank Silver & Irving Cohn, 1923)
«I Cried for You» (Arthur Freed & Nacio Herb Brown, 1923)
«Everybody Loves My Baby» (Spencer Williams, 1924)
«All Alone» (Irving Berlin, 1924)
«Sweet Georgia Brown» (Maceo Pinkard, 1925)
«Baby Face» (Bennie Davis & Harry Akst, 1926)
«Ain't She Sweet» (Jack Yellen & Milton Ager,1927)
«My Blue Heaven» (Walter Donaldson & Richard Whiting, 1927)
«Happy Days Are Here Again» (Jack Yellen & Milton Ager, 1930)

Kilder

Bloom, Ken. The American Songbook: The Singers, the Songwriters, and the Songs. New York: Black Dog and Leventhal, 2005.
Forte, Allen. Listening to Classic American Popular Songs. New Haven: Yale University Press, 2001.
Philip Furia (1990). The Poets of Tin Pan Alley: A History of America’s Great Lyricists. ISBN 0195074734. .
Philip Furia og Lasser, Michael (2006). The American’s Songs: The Stories Behind the Songs of Broadway, Hollywood og Tin Pan Alley. ISBN 0415990521. .
Goldberg, Isaac. Tin Pan Alley, A Chronicle of American Music. New York: Frederick Ungar, [1930], 1961.
Jasen, David A. Tin Pan Alley: The Composers, the Songs, the Performers and Their Times. New York: Donald I. Fine, Primus, 1988.
Jasen, David A., and Gene Jones. Spreadin’ Rhythm Around: Black Popular Songwriters, 1880-1930. New York: Schirmer Books, 1998.
Marks, Edward B., as told to Abbott J. Liebling. They All Sang: From Tony Pastor to Rudy Vallée. New York: Viking Press, 1934.
Morath, Max. The NPR Curious Listener’s Guide to Popular Standards. New York: Penguin Putnam, Berkley Publishing, a Perigree Book, 2002.
Sanjek, Russell. American Popular Music and Its Business: The First Four Hundred Years, Volume III, From 1900 to 1984. New York: Oxford University Press, 1988.
Sanjek, Russell. From Print to Plastic: Publishing and Promoting America’s Popular Music, 1900-1980. I.S.A.M. Monographs: Number 20. Brooklyn: Institute for Studies in American Music, Conservatory of Music, Brooklyn College, City University of New York, 1983.
Tawa, Nicholas E. The Way to Tin Pan Alley: American Popular Song, 1866-1910. New York: Schirmer Books, 1990.
Whitcomb, Ian. After the Ball: Pop Music from Rag to Rock. New York: Proscenium Publishers, 1986, reprint of Penguin Press, 1972.
Wilder, Alec. American Popular Song: The Great Innovators, 1900-1950. London: Oxford University Press, 1972.
Zinsser, William. Easy to Remember: The Great American Songwriters and Their Songs. Jaffrey, NH: David R. Godine, 2000.