Theodor Adorno
| Theodor Adorno | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. sep. 1903[1][2][3][4] Frankfurt (Det tyske keiserrike, Kongeriket Preussen)[5][6][7][8] | ||
| Død | 6. aug. 1969[1][2][4][9] (65 år) Visp[10][6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, komponist, musikkforsker, sosiolog, universitetslærer, litteraturkritiker, musikkritiker, aforismeforfatter, pianist, skribent, akademiker, estetiker | ||
| Utdannet ved | Merton College Johann Wolfgang Goethe-Universität | ||
| Doktorgrads- veileder | Hans Cornelius | ||
| Ektefelle | Gretel Adorno | ||
| Nasjonalitet | USA (1943–) Tyskland Det tyske keiserrike (–1918) | ||
| Gravlagt | Hauptfriedhof Frankfurt | ||
| Medlem av | den andre wienerskolen | ||
| Utmerkelser | Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1963) | ||
| Arbeidssted | Johann Wolfgang Goethe-Universität | ||
| Fagfelt | Filosofi, sosiologi,[11] musikkvitenskap,[11] estetikk[11] | ||
| Doktorgrads- studenter | Alfred Schmidt[12] | ||
| Kjent for | 7 oppføringer Gesammelte Schriften Negativ dialektikk Estetisk teori Opplysningens dialektikk Philosophie und Musik Minima Moralia Den autoritære personlighet | ||
Theodor Adorno på Commons | |||
Theodor Ludwig Wiesengrund Adorno (født 11. september 1903 i Frankfurt am Main, Tyskland, død 6. august 1969 i Sveits) var en tysk sosiolog, filosof, pianist, musikkviter og komponist. Han var medlem av Frankfurterskolen sammen med Max Horkheimer, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Jürgen Habermas, Erich Fromm, Leo Løwenthal med flere. Han var også musikkdirektør for Radio Project.
Allerede som ung musikkritiker og amatørsosiolog, var Theodor W. Adorno først og fremst en filosofisk tenker. Merkelappen sosialfilosof legger vekt på de sosialkritiske sidene ved hans filosofiske tenkning, som fra 1945 og fremover fikk en fremtredende intellektuell rolle i den kritiske teorien i Frankfurterskolen.
Frankfurterskolen
| Institut für Sozialforschung og |
| Frankfurterskolen |
|---|
 Horkheimer (venstre foran), Adorno (høyre foran) og Habermas til høyre i bakgrunnen. Heidelberg 1965. |
| Personer |
| Herbert Marcuse · Theodor Adorno · Max Horkheimer · Walter Benjamin · Erich Fromm · Friedrich Pollock · Leo Löwenthal · Jürgen Habermas · Axel Honneth · Siegfried Kracauer · Otto Kirchheimer · Franz Neumann |
| Tema |
| Kritisk teori · Dialektikk · Positivismestriden · Psykoanalyse · Kommunikativ rasjonalitet · Marxisme · Borgerlig offentlighet |
|
Adorno var tilknyttet Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main, og kom til å bli en av de viktigste representantene for Frankfurterskolen. Denne skole hadde som intensjon å drive metavitenskap med elementer av filosofi, sosiologi og psykologi. Det skulle være et uavhengig intellektuelt, teoretisk og akademisk program med politiske ambisjoner. Instituttet bygget på og videreutviklet marxismen. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 måtte Adorno forlate Tyskland og dro til Oxford før han i 1938 etablerte seg ved Columbia-universitetet i New York.. I 1941 ble Frankfurterskolen mer og mer oppløst da Adorno og Horkheimer flyttet til Los Angeles. På universitetet i Berkeley var Adorno fra 1947 faglig ansvarlig for den store undersøkelsen «Den autoritære personlighet» (utgitt i New York i 1950). Samme år vendte Adorno tilbake til Frankfurt hvor han gjenetablerte instituttet sammen med Horkheimer og ble professor i filosofi og sosiologi.
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[13]
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Theodor Wiesengrund Adorno, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Theodor-Wiesengrund-Adorno, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Theodor W. Adorno, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Frankfurter Personenlexikon, oppført som Theodor W. Adorno, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 975, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Nouveau Dictionnaire des auteurs de tous les temps et de tous les pays, side(r) 19, bind 1[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Адорно Теодор, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, «Theodor W. Adorno», SNAC Ark-ID w64m93hn[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19990000039, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
- ^ The Concept of Nature in Marx (German edition, 1993)[Hentet fra Wikidata]
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.
Litteratur
Blant Adornos mest kjente verker er den meget kulturpessimistiske bok Opplysningens dialektikk, som han skrev sammen med Max Horkheimer. Ved siden av sine sosiologiske og filosofiske tekster skrev Adorno også tekster om estetikk, musikk og litteratur.
- Kalleberg, Ragnvald (red.) (1970). Kritisk teori: en antologi over Frankfurter-skolen i filosofi og sosiologi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205049181.
- Krogh, Thomas (1991). Fra Frankfurt til Hollywood: Frankfurterskolen 1930-1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203166997.
- Hammer, Espen: Adorno and the Political (i serien Thinking the Political) Routledge 2005 ISBN 0-415-28913-0
- Hammer, Espen: Theodor W. Adorno Gyldendal 2002 ISBN 82-05-30075-5
- Linneberg, Arild (1999). Røff guide til Theodor W. Adornos estetiske teori. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205264589.
- «Kritisk teori: Horkheimer og Adorno», i Schaanning, Espen (2000). Modernitetens oppløsning: sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie. Oslo: Spartacus. s. 117-138. ISBN 8243001662.
