Svalbardvalmue
| Svalbardvalmue | |||
|---|---|---|---|
 svalbardvalmue[1] | |||
| Nomenklatur | |||
| Papaver dahlianum Nordh. | |||
| Populærnavn | |||
| svalbardvalmue (polarvalmue) | |||
| Hører til | |||
| valmue, valmuefamilien, Ranunculales | |||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste: | |||
For fastlandet: Artsdatabanken (2021)[2] ----- For Svalbard:  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | steder med grus og stein | ||
| Utbredelse: | Canada, Grønland, Finnmark, Svalbard, Russland | ||
Svalbardvalmue er en arktisk valmueart. Den er sammen med rødsildre den aller nordligste blomsterplanten i verden.
Levevis
Svalbardvalmue er en flerårig urt med tuevekst og med frøformering. Frøene er sjølspredte (ballistisk), men kan nok også spres ved hjelp av vind på snø og is, og vann. Arten er konkurransesvak og kan bare etablere seg på steder med lågt dekke av andre planter.[2] Denne planten har en flerårig rosett med flikete blad ved bakken. Blomstene sitter enkeltvis på enden av lange, hårete, bladløse stengler. Blomstene er hvite eller gule. Melkesaften har hvit farge. Frøkapselen har en spesiell form som gjør arten lett å skille fra islandsvalmue og kolavalmue. Den vokser på grus, rasmark og vegkanter, og er en karakteristisk art for naturtypen polarørken.
Svalbardvalmue tilhører seksjonen Meconella i valmueslekten (Papaver). Andre arter i samme seksjon er kolavalmue, islandsvalmue, alpevalmue og sibirvalmue. Disse valmuene vokser i Arktis og i høyfjellet lenger sør. Polyploidi er vanlig, og avgrensingen mellom de ulike artene er omstridt.
Arten ble beskrevet av Rolf Nordhagen i 1932, og typen kom fra Varangerhalvøya i Finnmark. Nordhagen ga den navnet etter botaniker-kollega Ove Dahl som hadde jobbet mye med Finnmarkens botanikk. Forekomsten i Finnmark er en isolert sørlig utpost for arten. Svalbardvalmuene i Finnmark ble regnet til underarten «varangervalmue», Papaver dahlianum subsp. dahlianum, mens de høyarktiske valmuene ble betraktet som en annen underart, «svalbardvalmue», Papaver dahlianum subsp. polare. Svalbardvalmuen er også blitt kalt P. polare og P. radicatum subsp. polare.
Heidi Solstads doktoravhandling fra 2009 viser at svalbardvalmuene fra Finnmark er nært beslektet med valmuer fra Svalbard og Frans Josefs land, slik at det ikke er grunnlag for å opprettholde underartene.[4] Det kan tenkes at undersøkelser med de mer differensierende molekylære markørene som er tilgjengelige i dag, kunne gi et litt annet resultat.[2]
Svalbardvalmue har 2n=70 kromosomer og er derfor en dekaploid valmueart. Den er sannsynligvis en allopolyploid der kromosomene kommer fra flere ulike foreldrearter.
Utbredelse
Utbredelsen er bred amfiatlantisk og strekker seg fra de vestligste øyene i arktisk Canada østover til Tajmyrhalvøya i Sibir. Arten finnes blant annet på Grønland, Kolahalvøya, Svalbard, Frans Josefs land og Novaja Semlja.
Arten vokser (i fastlands-Norge) primært i store rasmarker på noe baserik berggrunn, sekundært på grusete elveører. Den er kjent fra 9 lokaliteter innen et svært begrenset område på vest- og norddelen av Varangerhalvøya (Tana, Berlevåg og Båtsfjord). To av forekomstene er gulblomstret (den klassiske typelokaliteten ved Østerelva i Syltefjord og en rapportert lokalitet i nedre Tana [5]; de andre er kvitblomstret. Seks lokaliteter er i rasmark mens tre er på elveør.
I alt utgjør dette 8 forekomstruter (32 km2). Vi regner med at noen av disse kan ha gått ut og estimerer et minimum mulig forekomstareal på 24 km2, og et maksimum på 40 km2, basert på at det nok er noen forekomster som ennå ikke er funnet. Dette gir et beregnet forekomstareal på 29 km2. Kjent utbredelsesområde er på 1500 km2. De små og relativt isolerte delpopulasjonene innebærer små sjanser for rekolonisering om de dør ut, og artens utbredelse er derfor trolig kraftig fragmentert. Det er ingen åpenbar trussel i dag, men svalbardvalmue er blitt oppsøkt på flere lokaliteter (blant annet Tana: Julelva og Båtsfjord: Reindalen) med gjenfunn av bare noen få planter.
Årsaker til tilbakegang er ikke kjent, men de aktuelle områdene er sterkt reinbeitet. Svalbardvalmue har forekomster i naturtyper som trolig ikke er spesielt utsatte (elveør og rasmark) når det gjelder klimaendring og gjengroing. Arten håndterer trolig også noe økte temperaturer, selv om dette er en høgarktisk art. Transplantasjonsforsøk [6] har vist at arten er en ekstrem langdagsplante som ikke blomstrer om den ikke får en lengre periode med midnattssol; sørgrensa er derfor lysstyrt heller enn klimastyrt. [7]
Rødlistevurdering
Generasjonstida er satt til 10 år, dvs. en vurderingsperiode på 30 år. Svalbardvalmue vurderes i 2021 som sterkt truet (EN) fordi den har et begrenset utbredelsesområde og forekomstareal og en kraftig fragmentert utbredelse (med små, relikte delpopulasjoner), i kombinasjon med pågående tilbakegang i delpopulasjoner og antall reproduktive individ. Dette er en oppgradering fra sårbar (VU) i forrige rødlistevurdering som et resultat av ny tolkning av tidligere data (spesielt den kraftige fragmenteringen av utbredelsen).[2]
Referanser
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 21. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022.
- ^ a b c d Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av svalbardvalmue Papaver dahlianum som VU→EN for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023. - ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av svalbardvalmue Papaver dahlianum for Svalbard». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 25. mars 2023.
- ^ H. Solstad (2009). Taxonomy and evolution of the diploid and polyploid Papaver sect. Meconella (Papaveraceae) (Ph.D.-thesis). Universitetet i Oslo.
- ^ (G. Gaarder, materialet ikke kontrollert)
- ^ (G. Knaben, H. Solstad, stort sett upubl.)
- ^ Arten behandles hos Gjærevoll (1990).
Litteratur
- R. Nordhagen (1932). «Studien über die skandinavischen Rassen des Papaver radicatum Rottb. sowie einigie mit denselben verwechselte neue Arten». Bergens Mus. Årb. 1931, Naturv. rekke 2.
- G. Knaben (1958). «Papaver-studier, med et forsvar for P. radicatum Rottb. som en islandsk-skandinavisk art» (PDF). Blyttia. 16 (2): 61–80. ISSN 0006-5269.
- H. Solstad, R. Elven og I. Nordal (1999). «Are there too many species and subspecies in the Papaver radicatum complex?». I I. Nordal og V.Y. Razzhivin. The species concept in the high north: a Panarctic flora initiative. Det Norske Videnskaps-Akademi. s. 281–294. ISBN 9788290888331. Arkivert fra originalen 10. juni 2011.
- H. Solstad, R. Elven og I. Nordal (2003). «Isozyme variation among and within North Atlantic species of Papaver sect. Meconella (Papaveraceae) and taxonomic implications». Botanical Journal of the Linnean Society. 143 (3): 255–269. ISSN 1095-8339. doi:10.1046/j.1095-8339.2003.00211.x.
- R. Elven m.fl. (red.) Papaver dahlianum i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 22. januar 2016.
Eksterne lenker
- (en) svalbardvalmue i Global Biodiversity Information Facility
- (no) svalbardvalmue hos Artsdatabanken
- (sv) svalbardvalmue hos Dyntaxa
- (en) svalbardvalmue hos Panarctic Flora
- (en) svalbardvalmue hos The International Plant Names Index
- (en) svalbardvalmue hos Tropicos
- (en) Kategori:Papaver dahlianum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Papaver dahlianum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Oreomecon dahliana – detaljert informasjon på Wikispecies
- Svalbards flora - Svalbardvalmue (Papaver dahlianum Nordh.) Arkivert 25. april 2017 hos Wayback Machine.
- Norsk rødliste 2006 - vurdering av varangervalmue
