Riksdagsbrannen

Riksdagsbrannen var den brannen som herjet Riksdagsbygningen i Berlin i Tyskland natten mellom 27. og 28. februar 1933. Den førte til at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen 28. februar. De grunnleggende borgerrettighetene som var garantert av Weimarrepublikkens forfatning, ble dermed satt ut av kraft, slik at veien ble klar for forfølgelse og arrestasjon av nazipartiets motstandere. Massearrestasjonene som fulgte, var begynnelsen på flere dramatiske begivenheter, som i løpet av en knapp måned førte til at Adolf Hitler, som 30. januar hadde blitt utnevnt til riksskansler, kunne etablere seg varig som diktator.

Den nederlandske venstreradikale Marinus van der Lubbe ble funnet liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD.

Lubbe ble på grunn av egen tilståelse stilt for retten som eneste gjerningsmann. Men nazistene erklærte så at Komintern hadde beordret brannstiftelsen.

Rettssaken fant sted i Leipzig fra 21. september og 23. desember 1933, og endte med van der Lubbes dødsdom og henrettelse 10. januar 1934. De medanklagede kommunistiske politikerne E. Torgler (tysker) og Georgi Dimitrov, B. Popov og V. Tanev (bulgarere som var blitt arrestert i mars) ble frikjent. Frikjennelsen kan ha skyldtes at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv med stor dyktighet. Dimitrov fremla sterke argumenter for at det kunne ha vært nazistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio.

Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse domstolene kunne nazistene kontrollere selv, og folkerettene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer.

Det har senere vært stor strid om Lubbe faktisk var den skyldige, eller den eneste skyldige. Nasjonalsosialistene ville ha det til at det stod en større kommunistisk sammensvergelse bak, og hadde allerede den 28. februar begynt arrestasjonene av en rekke politiske motstandere. Blant de arresterte denne første dagen var den senere nobelfredsprisvinner Carl von Ossietzky. Senere ble KPD forbudt i Tyskland (1. mars), og ledende kommunister ble arrestert.

Det har senere vært spekulert i om nasjonalsosialistene selv hadde antent Riksdagen, for å oppnå den situasjonen som faktisk fulgte på det politiske område. I 2019 ble det i Tyskland funnet dokumenter som viser at Lubbe ikke kan ha tent på brannen, da han ble fraktet fra et sykehus til Riksdagsbygningen, og den var allerede i brann da han kom dit. Det var medlemmer av Sturmabteilung (SA) som fraktet Lubbe, de protesterte senere på at han ble erklært skyldig, men ble tvunget til å undertegne et dokument hvor de erklærte at de ikke visste noe om hendelsen.^[1][2]

Men uansett ble det fortsatt antatt at Lubbe umulig kunne ha antent bygningen helt på egen hånd. Det synes å stå fast at det var brannstiftelse på mange steder, og i løpet av bare noen få minutter. I 2008 ble dødsdommen over Lubbe formelt opphevet.

Se også

• Tysklands historie (1933–1945)
• Machtergreifung («maktovertakelsen»), den politiske prosessen 1933–1934 som endte med nasjonalsosialistene kontroll over Tyskland

Referanser

Eksterne lenker

• Store Norske Leksikons artikkel om Riksdagsbrannen
• 70 år gammel dødsdom opphevet, Aftenposten 12. januar 2008