Oslo-avtalen
Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
Bakgrunn
Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet. Terje Rød-Larsen og Mona Juul var også fremtredende i prosessen.
13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet – et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast.
Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt.
Oslo-avtalen har blitt utsatt for kritikk fra en rekke hold, fra den israelske historikeren og diplomaten Shlomo Ben-Ami har den blitt omtalt å bygge på et ny-kolonialistisk grunnlag.[1]
Se også
- Interimsavtalen (Oslo II-avtalen)
- Relasjoner mellom Norge og Israel
- Midtøsten-konflikten
Referanser
- ^ Tveit 2015, s. 719
Litteratur
- Odd Karsten Tveit: De skyldige : Israel og Palestina - krigen, menneskene, spillet, Kagge forlag, 2015 ISBN 9788248916871
- Oslo-avtalen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
