Mindretallsregjering

I et parlamentarisk system skilles det mellom mindretallsregjeringer og flertallsregjeringer. Mindretallsregjeringer kjennetegnes ved at de ikke har et avklart flertall bak seg i parlamentet. I praksis betyr dette ofte at det eller de partiene som inngår i regjeringen tilsammen har færre enn halvparten av representantene i parlamentet.

Mindretallsregjeringer kan ha uttalt støtte fra flere partier i parlamentet, slik at det parlamentariske grunnlaget er avklart. Ofte vil dette ikke være tilfellet, og regjeringen må søke støtte fra sak til sak.

I land med forholdstallsvalg, som Norge og Sverige, vil ofte mange partier være representert i parlamentet, og det kan være vanskelig å etablere en flertallsregjering. I land med flertallsvalg, som USA og Storbritannia, vil det som regel være færre partier som blir representert i parlamentet, og flertallsregjeringer vil være vanligere.

Mindretallsregjeringer i Norge

I Norge må en regjering i dag ha minst 85 mandater for å ha flertall. Alle regjeringer siden 1971 har vært mindretallsregjeringer,^{[trenger referanse]} med tre unntak: Kåre Willochs regjering fra juni 1983 til etter stortingsvalget i 1985, Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2013 og Erna Solbergs regjering fra 22. januar 2019 til 24. januar 2020.^[1][2][3]

Det er ulike grunner til at et mindretall på Stortinget klarer å danne regjering. Fløypartier som for eksempel SV og Fremskrittspartiet har i sine posisjoner sittet i vippeposisjon og hatt stor påvirkningskraft i mange stortingsvalg. Partiet Høyre har siden stortingsvalget 2013 vært avhengig av Fremskrittspartiet for å danne en potensiell flertallsregjering. Arbeiderpartiet har på sin side vært avhengig av støtte fra SV.

Se også

• Flertallsregjering
• Samlingsregjering
• Storkoalisjon

Referanser