Menachem Begin

Menachem Begin
Født		16. aug. 1913[1][2][3][4] Brest (Det russiske keiserdømmet)
Død		9. mars 1992[1][2][3][4] (78 år) Tel Aviv[5]
Beskjeftigelse		Politiker
Utdannet ved		Juridisk fakultet universitetet i Warszawa
Ektefelle		Aliza Begin
Far		Zeev Dov[6]
Mor		Hassia Biegun[6]
Barn		Benny Begin
Parti		Likud Gahal Herut
Nasjonalitet		Israel Det russiske keiserdømmet (–1917) Polen (1921–1939)
Gravlagt		den jødiske gravlunden på Oljeberget
Utmerkelser		Nobels fredspris (1978) (sammen med: Anwar Sadat)[7][8]
Israels statsminister
Forgjenger		Yitzhak Rabin
Etterfølger		Yitzhak Shamir
Signatur
Menachem Begin på Commons

Nobels fredspris 1978

Menachem Begin (hebraisk מְנַחֵם בְּגִין), polsk: Mieczysław Biegun, (russisk: Менахем Вольфович Бегин (født 16. august 1913 i Brest-Litovsk i daværende Russland og nå Belarus, død 9. mars 1992 i Tel Aviv i Israel) var en israelsk politiker.

Liv og virke

Bakgrunn

Menachem Begin ble født i Brest-Litovsk som den gang var en by i Tsarrussland. Etter første verdenskrig havnet byen i den polske republikk.

I 1931 begynte han ved universitetet i Warszawa der han tok juristeksamen i 1935.

Sionistisk aktivist og israelsk politiker

Allerede da han var 16 år ble han medlem i den sionistiske organisasjonen Betar som blant annet ordnet med at jøder kunne flytte til Palestina. I 1939 ble han organisasjonens leder. Etter den tyske innmarsjen i Polen i september 1939 flyktet Begin fra Warszawa til Vilnius som ble besatt av Sovjetunionen. Begin ble fengslet av sovjetiske myndigheter og satt i 1940-1941 i fangeleir i blant annet Sibir, hovedsakelig i Tomsk. ^[9][10]

Etter løslatelsen sluttet han seg til den polske eksilarmé i Midtøsten. Mange jødiske soldater valgte senere å forbli i Palestina, og korporal Menachem Begin var en av dem. Etter demobiliseringen i 1943 gjorde Begin seg bemerket for sin harde kritikk av den politiske sionisme som ble bedrevet av David Ben-Gurion, og gikk inn for en revisjonistisk sionisme som blant annet arbeidet for jødisk bosetting på begge sider av elven Jordan.

Begin var leder av Irgun, en militant jødisk organisasjon som kjempet mot de britiske myndighetene i Palestinamandatet og arabiske militante. Bombingen av King David Hotel ble gjennomført i den perioden han var leder. Han var landets sjette statsminister og satt fra juni 1977 til oktober 1983.

Han fikk Nobels fredspris i 1978 sammen med Anwar Sadat etter fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Fredsavtalen ble inngått noen måneder etter Camp David-avtalen ble signert på Camp David.

Begin var initiativtakeren til Operasjon Opera i 1981, som var et angrep på en irakisk atomreaktor som den israelsk regjeringen mistenkte skulle brukes til å lage atomvåpen.

Begins ettermæle har blitt svertet på grunn av hans ordre om å invadere Libanon i 1982.^[11] Invasjonen var en medvirkende årsak til den beryktede massakren i Sabra og Shatila i Beirut samme år, og selv om ingen israelere deltok i massakren, har blant annet Begin og Ariel Sharon blitt kritisert for å ikke ha forutsett faren for at de kristne falangistene kunne komme til å ta hevn for drapet på Libanons tidligere president Bashir Gemayel.

I 1983 trakk Begin seg fra det politiske liv. Årsakene skal ha vært hans kones bortgang samt de store tapene i Libanon.^[12] Han ble sterkt preget av depresjon og orket ikke lenger å bære de politiske byrdene det medførte å være statsminister.^[13] Yitzhak Shamir tok over etter ham og styrte Israel til 1992 med unntak av en kort periode i 1980-årene, da Shimon Peres førte en kort regjering som til slutt kollapset.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Nobels fredspris 1978 hos Nobelprize.org
• (en) Menachem Begin hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1978