Knut den hellige

Fødtca 1043
DanmarkDød10. juli 1086
Sankt Albani kirkeBeskjeftigelseMonark Embete

• Danmarks monark (1080–1086) 

EktefelleAdele av FlandernFarSvein Estridsson^[1]Søsken BarnKarl Danske
Cæcilia av Danmark
Ingegerd av DanmarkNasjonalitetDanmarkGravlagtSankt Knuds kirkeRegjeringstidDanmark 1080–1086

---

Knut IV den hellige (født ca. 1043, død 10. juli 1086) var konge av Danmark fra 1080 til 1086, etter sin bror Harald Hen. Han var sønn av Svein Estridsson.

Liv og virke

Bakgrunn

Knut var den andre i rekken av fem sønner av Svein Estridsson, som ble konge av Danmark.

Han søkte først kongemakten ved farens død i 1076, men ble vraket til fordel for sin bror, og flyktet for en tid til Sverige, hvorfra han vendte tilbake som tronpretendent ved Haralds død.

Konge

Knut ble konge i 1080. Hen var gift med Adele (død 1115), søster til grev Robert II av Flandern. Sammen fikk de tre barn, to døtre og en sønn, Karl av Flandern. Deres sønn ble ikke regent, da Knuts bror Oluf 1. Hunger ble den etterfølgende regent.

Knut ønsket å gjenreise Knut den mektiges imperium, men det falt ikke i stormennenes smak. I 1085 samlet Knut hele den danske leidangflåten – kanskje så mange som 1000 skip – i Limfjorden for å gå til angrep på England. De kom aldri avgårde på grunn av Knuts pågående konflikt med den tysk-romerske keiser, Henrik IV, ved sørgrensen. Først ut på sommeren fikk leidangsflåten lov til å dra hjem. Det resulterte i åpent opprør, og Knut måtte flykte fra kongsgården Børglum til Aggersborg og videre til Viborg og Slesvig for å ende i Odense.

Knuts reformiver skapte motstand i befolkningen, og regnes som den direkte årsaken til at han ble drept.^[2][3]

Knut hadde planer om å innføre tiende, etablere strengere straffer for lovbrudd begått på helligdager, og utskrive nye skatter. Han påla også leidangen å delta i et planlagt, men ikke realisert hærtog mot England. Motvilje mot å delta i hærtoget skulle også utløse nye bøter.

Død

Den 10. juli 1086 ble han og broren Benedict myrdet i Sankt Albani Kirke i Odense. Blant kongens følge var det kun hans bror, Erik Ejegod som unnslapp. Straks etter Knuts død gikk blant andre broren Erik Ejegod i gang med å få ham helgenerklært. Knuts posisjon som Danmarks første helgen hadde medvirkende betydning for arbeidet med å få dannet et eget dansk erkebispedømme,^[2] som i 1103/1104 ble etablert i Lund.

Grav

Knut ble gravlagt i domkirken som han selv hadde latt bygge. Ved hans grav begynte det angivelig snart å skje undere, og i 1101 ble han som den hittil eneste danske konge kanonisert og hans jordiske rester ble lagt i et gyllent helgenskrin på alteret i Sankt Knuts Kirke i Odense. Skjelettene av både Knut den Hellige og broren Benedikt kan beskues i Odense domkirkes krypt, hvor de er utstilt i gjennomsiktige kister.

Referanser

Forgjenger:  Harald Hen

Konge av Danmark (1080–1086)

Etterfølger:  Olav Hunger