Karl Stürgkh
| Karl Stürgkh | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. okt. 1859[1][2][3] Graz[4] | ||
| Død | 21. okt. 1916[1][2] (56 år) Wien[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad[6] | ||
| Utdannet ved | Karl-Franzens-Universität Graz | ||
| Far | Karl Graf von Stürgkh | ||
| Mor | Eleonore Gräfin von Stürgkh | ||
| Søsken | Josef Maria Aloysius von Stürgkh Heinrich Graf von Stürgkh Ferdinand Graf von Stürgkh | ||
| Parti | Vereinigte Deutsche Linke Verfassungstreuer Großgrundbesitz | ||
| Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike | ||
| Gravlagt | Wien | ||
Karl Stürgkh på Commons | |||
Karl Stürgkh (født 30. oktober 1859 i Graz, død (drept) 21. oktober 1916 i Wien) var en østerriksk greve, embetsmann og politiker.
Liv og virke
Bakgrunn
Karl Stürgkh nedstammet fra en adelsfamilie i Steiermark, som opprinnlig var kommet fra det bayerske Oberpfalz), og som var blitt opphøyet til riksgrever i 1721.
Stürgkh tok gymnasiet i Graz og studerte rettsvitenskap ved universitetet i Graz fra 1877 til 1881. Han arbeidet først i Steirisches Statthalterei, og ble i 1886 embetsmann i undervisningsministeriet, og ledet der avdelingen for middelskolene. Han avanserte i 1894 til ministerialråd.
Politiker
Stürgkh ble i 1891, som fortsatt var i klassevalgrettens tid, valgt til riksrådsrepresentant. Han tilhørte den gruppering som ble betegnet som de forfatningstro storgodseiernes gruppe. (Han var Grundherr av Halbenrain sør i Steiermark.) Fra 1909 til 1911 (i mens var det i 1907 blitt innført allmenn og lik mannsstemmerett, og Stürgkhs gruppering var sjanseløs ved valgene) fungerte han som keiserlig og kongelig undervisningsminister i kabinettene ledet av Bienerth-Schmerling og av Gautsch.
Han fratrådte i 1895 fra sitt statsembete og riksrådsmandatet, da regjeringen tillot slovenisering av det tyske gymnaset i Cilli. Han ble i 1896 innvalgt i Steiermarks landdag og 1897 atter i riksrådets deputertekammer, der han ble leder for de forfatningstro storgodseiernes gruppe.
I februar 1909 ble Stürgkh undervisningsminister i Richard von Bienerth-Schmerlings ministerium, og beholdt denne post også i Paul Gautschs ministerium (januar-november 1911). Han dannet i november 1911 et nytt ministerium, som deretter ble omdannet et par ganger.
Stürgkh var som ministeriumssjef heller svak og mislyktes såvel i sitt forsøk på språkpolitisk oppgjør i Böhmen våren 1914 som også i sine anstrengelser for å opprettholde en arbeidsvillig majoritet i det av nasjonalitetsstrider splittede deputertekammeret.
Under første verdenskrig ble hans innflytelse stadig svekket i forhold til Ungarns energiske konsiliepresident István Tisza. Stürgkhs strenge opptreden mot de slaviske nasjonalitetsbestrebelser og regjeringens mange inngrep i ytringsfriheten gav ham mange politiske fiender. En av dem, den radikale sosialdemokratiske forfatteren Friedrich Adler, skjøt ihjel ham på restauranten i Hotel Meissl & Schadn i Wien, nærmest som reaksjon på regjeringens forbud mot avholdelse av en radikal venstrekongress.
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Karl, count von Sturgkh, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Karl-Count-von-Sturgkh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id sturgkh-karl[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
- (de) «Stürgkh, Carl Graf von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 25, Duncker & Humblot, Berlin 2013, ISBN 978-3-428-11206-7, s. 632–634 (digitalisering).
- «Stürgkh Karl Gf.». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 13, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957–2005, s. 444 f. (Direkte lenker: s. 444, s. 445)
- John Zimmermann: Karl Reichsgraf Stürgkh. Wien, 21. Oktober 1916. I: Michael Sommer (utg.): Politische Morde. Vom Altertum bis zur Gegenwart. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2005, ISBN 3-534-18518-8, S. 183–191.
