James Croll

Født2. januar 1821
Little Whitefield nær Wolfhill i Perthshire, SkottlandDød15. desember 1890 (69 år)
Perth, SkottlandBeskjeftigelseAstronom, geograf, geolog, klimaforsker, naturviter, naturviter Rediger på WikidataNasjonalitetSkottlands flagg SkotskMedlem avRoyal SocietyUtmerkelserFellow of the Royal Society
Murchison Fund (1876)FagfeltAstronomi og klimatologiPåvirketMilutin MilankovićInfluert avJoseph Adhemar
James Croll på Commons

James Croll (født 2. januar 1821 nær Wolfhill i Perthshire i Skottland, død 15. desember 1890 i Perth i Skottland) var en skotsk vitenskapsmann som utformet en teori om at klimaforandringer forårsakes av endringer i Jordens planetariske bane.

Liv

James Croll ble født på en gård i Little Whitefield, som ligger i nærheten av Wolfhill i Perthshire i Skottland i 1821. Han var i stor grad selvlært, og studerte fysikk og astronomi på egen hånd. I en alder av 16 år ble han hjulmakerlærling i Collace nær Wolfhill, men helseproblemer gjorde at han begynte som tegrossist i Elgin i Moray. I 1848 giftet han seg med Isabella Macdonald.

I 1850-årene var han leder for et avholdshotell i Blairgowrie. Deretter jobbet han som en forsikringsagent i Glasgow, Edinburgh og Leicester. I 1859 ble han vaktmester på et museum i University of Strathclyde i Glasgow og fikk dermed tilgang til bøker som han kunne benytte for å utvikle sine egne idéer.

Fra 1864 korresponderte Croll og Charles Lyell med hverandre[1] om mulige årsakssammenhenger mellom istider og variasjoner i Jordens omløpsbane. Dette ført til at han fikk en stilling som forvalter av kart og korrespondanse i Edinburgh Office under British Geological Survey. Direktøren for kontoret, Archibald Geikie, oppmuntret ham i hans forskning. Croll publiserte en rekke bøker og dokumenter som «lå helt i fronten av samtidens forskning»[2], inkludert Climate and Time, in Their Geological Relations («Klima og tid, i deres geologiske forhold») i 1875. Han korresponderte med Charles Darwin om elveerosjon.

I 1876 ble Croll valgt til Fellow of the Royal Society (Stipendiat for Royal Society), og tildelt en hedersgrad ved University of St Andrews. Dårlig helse ført til at han pensjonerte seg i 1880 og han døde i 1890, 69 år gammel.

Teorien om istider

Ved å ta i bruk av formler for banevariasjoner utviklet av Leverrier (som hadde brukt dem under oppdagelsen av Neptun), utviklet Croll en teori om hvordan variasjoner i jordbanen påvirket jordas klimasykluser. Ideen var at redusert sollys om vinteren førte til at breene la på seg, og koplet som den første denne idéen til et positivt isalbedo-feedback som forsterket effekten av svingninger i solaktiviteten. Han hevdet at når baneeksentrisiteten er høy, vil vintrene tendere til å være kaldere når jorda er lengst unna sola vinterstid, og at i perioder med stor baneeksentrisitet vil hver av jordas halvkuler vekselvis oppleve istider. Syklusen var på 22 000 års, dvs. at en av jordas halvkuler vil være i en glasialtid i omkring 10 000 år før det er den andre halvkulens tur til å kjøles ned.

Crolls teori forutsa at det var mange glasiale perioder på jorda, vekslende mellom nordlige og sydlige halvkule og at den siste istiden endte for over rundt 8 000 år siden. Det var på den tiden i ferd med å komme beviser for at jorda hadde opplevde flere istdier og geologene var interessert i teorier som kunne forklare dem. Tidens geologer var ikke i stand til å datere sedimenter nøyaktig nok til å avgjøre om isdannelsen hadde skjedd samtidig på begge halvkulene, men de få bevisene man hadde til rådighet pekte i retning av samtidige istider. Mer avgjørende var det at estimater over reduksjonen i vannføring i Niagara Falls indikerte at den siste istiden tok slutt for 6–35 000 år siden. Det gir et stort slingringsmonn, men nok til at de som aksepterte målingen vendte Crolls teori ryggen.

Crolls arbeid ble mye diskutert, men havnet i vanry mot slutten av 1800-tallet. Den grunnleggende ideen hans om at variasjoner i solinnstråling som følge av endringer i den jordbanen påvirket Jordens temperaturer ble videreutviklet av Milutin Milanković og en modifisert utgave av den ble i 1976 bekreftet.

Verk

  • 1857: The Philosophy of Theism (Teismens filosofi)
  • 1875: Climate and Time, in Their Geological Relations (Klima og tid, i deres geologiske forhold)
  • 1885: Climate and Cosmology (Klima og kosmologi)
  • 1896 (posthumt): Autobiographical Sketch of James Croll, With Memoir of His Life and Work, redigert av J. C. Irons, (Selvbiografisk skisse av James Croll, med memoarer av hans liv og arbeid)

Se også

Referanser

  1. ^ «Index of some of Croll's correspondence». NAHSTE. Arkivert fra originalen 1. oktober 2006. Besøkt 30. juli 2006. 
  2. ^ Prof David Crichton. «Croll: a forgotten hero of Perth». (Copy at web.archive.org). Arkivert fra originalen 11. oktober 2004. Besøkt 11. oktober 2004. 

Litteratur

  • Imbrie and Imbrie, "Ice ages – solving the mystery", Harvard University Press, 1979.[1]
  • Gribbin & Gribbin, "Ice Age", Allen Lane, 2001. [2]

Eksterne lenker

Wikisource (en) James Croll – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
  • James Croll – unsung scientist


Oppslagsverk/autoritetsdata
Gazetteer for Scotland · Nationalencyklopedin · WikiTree · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · SUDOC · NLA · NKC · ICCU