Jakob Heinrich von Flemming
Hoff i Pommern
Wien
- Lietuvos didysis žirgininkas (1701–1728)
- Artillery General of the Crown (1710–1714)
Franciszka Izabela Sapieha (1702–)[2]
Storfyrstedømmet Litauen
Andreasordenen
Elefantordenen
Kurfyrstedømmet Sachsen*Düna 1701
*Kliszów 1702
*Gadebusch 1712
Jakob Heinrich von Flemming på Commons
Jakob Heinrich von Flemming (født 3. mars 1667 i Hoff (dagens Trzęsacz) i Hinterpommern, død 30. april 1728 i Wien) var en sachisk greve, offiser og politiker, som var en av de dyktigste diplomater i det tidlige 1700-tallets intrigespill.
Biografi
Flemming var sønn av den kurbrandenburgske geheimråd og president for den hinterpommerske hoffrett Georg Caspar von Flemming, nevø av feltmarskalk Heino Heinrich von Flemming og bror av den kursaksiske kammerherr Joachim Friedrich von Flemming og den brandenburgske generalløytnant Bogislaw Bodo von Flemming, og innehadde takket være slekten privileg som arvelandsmarskalk av Hinterpommern (siden 1695). Han behersket foruten tysk og fransk også engelsk flytende, og var også dyktig i det polske språk.
Jakob Heinrich von Flemming var ambassadør i Warszawa for kurfyrste August den sterke av Kurfyrstedømmet Sachsen og bidro til at denne også ble valg til konge over Polen-Litauen etter at tronen hadde stått ledig etter at Jan III Sobieski døde i 1696.
Jakob Heinrich von Flemming deltok i den store nordiske krig i forbindelse med felttoget i Livland, og han ble såret i slaget ved Kliszów i 1702. I 1705 ble han general og krigsminister i Sachsen. Under Altranstädt-traktaten i 1706 krevet Karl XII at Flemming skulle bli utlevert da han hadde eiendommer i Svensk Pommern og slik var en av hans undersåtter og skulle stilles overfor svensk lovgivning. Flemming løste selv situasjonen ved å flykte til Russland og vendte tilbake da Karl XII innledet sitt russiske felttog som endte med nederlaget i Poltava. Ved tilbakekomsten flyttet Flemming inn i guvernørboligen i Dresden.
I 1711 ble han utnevnt til generalfeltmarskalk og ledet de sachiske styrkene under slaget ved Gadebusch i 1712.
Hans innflytelse over kurfyrst August var meget stor, men tidvis beredte det katolske parti, som ønsket en temmelig forbeholdsløs tilslutning til keiseren, ham visse vanskeligheter. Etter en del fruktløse forhandlinger med sin personlige venn og sjelsfrende Georg Heinrich von Görtz innså imidlertid selv Flemming at en tilslutning til keiseren skulle være det gunstigste, hvorved blant annet den overhåndtagende russiske innflytelse i Polen kunne motvirkes, og han tilsluttet seg personlig i 1719 til Wien-alliansen.
I kurprinsens omtrent samtidige giftemål hadde derimot Flemming ingen del. Flemming var en av de dyktigste diplomater i det tidlige 1700-tallets intrigespill. Han var en sjarmerende person og meget praktlysten.
Han døde under en diplomatisk tjenestereise til Wien.
Referanser
Litteratur
- Michael Ranft: Leben und Thaten Des Weltberühmten Königl. Pohln. und Churfürstl. Sächsischen Obersten Staats-Ministers und General-Feld-Marschalls Jacob Heinrichs Des heil. Röm. Reichs Grafens von Flemming. Nebst einiger Nachricht Von Denen beyden ungleicher Zeit verstorbenen Grafen von Vitzthum Und von Watzdorff, Königl. Pohln. und Churfürstl. Sächß. Staats- und Cabinets-Ministris. Grießbach, Naumburg und Zeitz 1732. Digitalisat der Bayerischen Staatsbibliothek München.
- (de) Karlheinz Blaschke: «Flemming, Jakob Heinrich Graf von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, ISBN 3-428-00186-9, s. 239 (digitalisering).
- (de) Heinrich Theodor Flathe: «Flemming, Jakob Heinrich Graf von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 7, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 117 f.
- Józef Ignacy Kraszewski: Feldmarschall Flemming: historischer Roman (ursprünglicher Titel: Flemmings List), Aufbau Verlag, 2001, ISBN 978-3746613109
