In vitro-fertilisering

In vitro fertilisering, prøverørsbefruktning eller IVF er en form for assistert befruktning der egget blir befruktet in vitro, altså utenfor morens kropp. "In vitro" er latin for "i glass"^[1] og kom fordi biologiske eksperimenter har involvert et gjenstander av glass, som rør eller petriskåler. I Norge fødes det omtrent 7000 barn unfanget ved IVF per år.^[2]

Framgangsmåte

Prosessen starter ved at kvinnen som ønsker barn må ta medisiner som stimulerer eggproduksjon. Blodprøver må tas for å sjekke hormonnivået. En ultralyd-guidet nål henter ut eggene, vanligvis 4 til 10 egg, ett om gangen, under lokalbedøvelse. Barnefarens, ev. en sæddonors, spermier blandes med de antatt beste eggene. I noen tilfeller brukes intracytoplasmatisk spermieinjeksjon (ICSI) der en enkelt sædcelle injiseres og befrukter egget. Etter 2-4 dager, når egget har delt seg og blir et embryo, settes det inn i kvinnens livmor via et tynt rør. Etter 10-14 dager tas det en blodprøve for å se om kvinnen er blitt gravid. ^{[3] [4][5]}

Soft-IVF er en metode innen prøverørsbehandling hvor fokus er å gjøre behandlingen kortere, enklere og mer behagelig for kvinnen enn ved vanlig prøverørsbehandling (IVF-behandling).

Historie

Engelske Louise Joy Brown (født 25. juli 1978) var verdens første prøverørsbarn. Hun ble unnfanget uten bruk av hormoner, og det var den Cambridge-baserte fysiologen Robert G. Edwards og gynekologen og kirurgen Patrick Steptoe som hadde ledet teamet som sto bak. I 1980 startet de verdens første prøverørsklinikk. Robert G. Edwards fikk Nobelprisen i medisin i 2010.^[6] Mona Susanne Tetlie ble i 1984 Norges første prøverørsbarn.

Nytte og risiko

IVF hjelper kvinner som har vanskelig for å bli gravide til å bli det, særlig dersom kvinnen mangler eggledere eller disse er blitt skadet. Metoden kan også brukes i tilfeller der mannen har dårlig sædkvalitet, da sammen med ICSI. I Norge lykkes 70,3% av de som starter assistert befruktning innen 3 år.^[7] Alderen har betydning for hvor ofte metoden lykkes,^[8] og tall fra USA (2012) viser at kvinner under 35 år har mye større mulighet for å bli gravide og få levende barn.^[9]

Antall tvillingfødsler er høyt ved bruk av IVF.^[7] Stimuleringen av eggstokkene kan føre til ovarialt hyperstimuleringssyndrom, og ca 1% av alle som forsøker IVF trenger behandling for dette.^[10] Barn som fødes etter IVF har en økt fare for bl.a. lav fødselsvekt, medfødt hjertefeil og leppe-kjeve-ganespalte.^[11]

Kontroverser

I Norge er IVF kun lovlig dersom en av de to som ønsker barn er befruktningsudyktig.^[12] IVF er en forutsetning for at barn skal kunne unnfanges via eggdonasjon eller surrogati. Overflødige egg som er befruktet (embryo) men ikke settes tilbake i kvinnens livmor, kan anses som menneskeliv eller potensielle menneskeliv, og behandling av disse er gjenstand for en moralfilosofisk diskusjon. IVF åpner for preimplantasjonsdiagnostikk slik at man potensielt kan sortere ut embryo med kromosomfeil eller uønskede egenskaper. Hvilke egenskaper som er uønskede er kontroversielt, særlig for de som allerede har kromosomfeil eller sykdommer som gir grunnlag for sortering. I Norge må sæddonorer til IVF oppføres i et donorregister og kan ikke være anonyme. Registeret skal bistå personer født via IVF som etter de er fylt 18 år ønsker å vite hvem som er deres genetiske opphav.^[12]

Det har skjedd at befruktede egg er blitt forbyttet. Carolyn Savage fikk i 2009 feil egg, og valgte å gi barnet hun fødte til de genetiske foreldrene.^[13] Susan Buchweitz, en enslig mor, fikk sitt egg forbyttet. Den genetiske faren til barnet ble som følge av lovene barnets far, og krevde samværsrett. Buchweitz saksøkte klinikken og legen som forbyttet embryoene mistet lisensen. ^[14][15]

Referanser

Eksterne lenker

• Norsk forening for fertilitet og barnløshet - IVF - In vitro fertilisering - prøverørsmetoden^{[død lenke]}