Helge Sønneland
Helge Sønneland | |||
---|---|---|---|
Født | 18. apr. 1943[1] (81 år) Stavanger | ||
Beskjeftigelse | Jurist | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Norge |
Helge Mossige Sønneland (født 18. april 1943 i Stavanger[2]) var en norsk embetsmann og departementsråd i Kulturdepartementet.
Sønneland var elev ved Kongsgård skole i Stavanger.[3]Han er utdannet cand.jur. og ble ansatt i Kirke- og undervisningsdepartementet i 1976, og fra 1982 i Kulturdepartementet.[2]
Han var underdirektør i årene 1978 til 1991, avbrutt av årene 1982 til 1984 da han var prosjektleder ved Nordisk ministerråds sekretariat i København og arbeidet med for Nordsat-saken.[2]
I årene 1991 til 20o0 var han ekspedisjonssjef i Medieavdelingen i Kulturdepartementet. Han ble deretter departementsråd i samme departement, som året etter fikk navnet Kultur- og kirkedepartementet.[2] Han gikk av som departementsråd i 2007, da det skulle være et anstrengt forhold mellom ham og Trond Giske som på denne tiden var statsråd, som ble kjent i forbindelse med en episode i forbindelse med Giskes 40 årsdag.[4][5]
Fra 2007 ble han spesialråd ved Norges delegasjon til Den europeiske union i Brussel med oppgaver knyttet til opphavsrett, medier og kultur[2] fram til han gikk av med pensjon i utgangen av 2012.[6] Han har imidlertid etter at han ble pensjonist fortsatt å arbeide for EU-delegasjonen og er særlig kjent for sin kompetanse innen opphavsrett.[6]
Han har også arbeidet som vitenskapelig rådgiver ved Institutt for privatrett ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.[7]
Referanser
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Helge_Mossige_Sønneland[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Helge Mossige Sønneland i Store norske leksikon
- ^ Stavanger Aftenblad: "Lærerne skal ikke puffe oss frem", 21. oktober 1961 s.3.
- ^ Toppbyråkrat kalt «Tause Birgitte», Aftenposten 29. november 2006
- ^ Ubehaget i Kulturdepartementet, VG 1. desember 2006
- ^ a b En sterk forsvarer for opphavsretten regjeringen.no 31. mars 2014
- ^ Helge Sønneland Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine., Institutt for privatrett, UIO