Gandhara

Gandhāra (sanskrit: गन्धार, pashto:ګندهارا, urdu: گندھارا Gandḥārā; også kjent som Waihind på persisk)^[1] er navnet på det gamle kongedømmet Mahajanapada, lokalisert i nordlige Pakistan, Jammu and Kashmir og østlige Afghanistan. Gandhara omfattet i hovedsak Peshawar-dalen, Potohar-platået (se Taxila) og Kabul-elvens nordre bredd. De viktigste byene var Peshawar og Taxila.

Historie

Det er påvist menneskelig bosetning fra steinalderen i Gandhara ved steinredskaper og brente beinlevninger som ble avdekket i grotter ved Sanghao nær byen Mardan i Punjabregionen av dagens Pakistan. Disse levningene er rundt 15 000 år gamle.^[2] Senere undersøkelser har pekt mot en datering for 30 000 år siden, kanskje også eldre.^[3] Regionen viser en tilstrømning fra kulturer fra sørlige Sentral-Asia i bronsealderen med gravkulturen i Gandhara, og grunnstammen i vedisk sivilisasjon. Denne kulturen blomstret fra rundt 1500 f.Kr. og til 500 f.Kr. Det har blitt avdekket spor i fjellområdene i dalstrøkene i regionen Swat og Nedre Dir i nord, og selv i Taxila i sørøst.

Kongeriket Gandhara varte fra 500-tallet f.Kr. til 1000-tallet e. Kr. Det hadde sin storhetstid mellom 100-tallet og 500-tallet e.Kr. under de buddhistiske kongene i Kushriket. Etter at riket ble erobret av Mahmood av Ghazni i 1021 opphørte etterhvert navnet Gandhara.

Geografi

Det har vært menneskelig bosetning siden steinalderen ved Kabul-elven og opp til munningen ut til Indus-elven. Gandhara var et senter for internasjonale handelsaktiviteter langs Silkeveien, og var en viktig kommunikasjonskanal mellom oldtidens Iran og Sentral-Asia.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Gandhara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Gandara Arkivert 19. juli 2013 hos Wayback Machine., Livius.org
• Gandharasivilisasjonen, det nasjonale fond for kulturarven i Pakistan
• Det buddhistiske manuskriptprosjektet