Fokker F.VII

Fokker F.VII
The Southern Cross, Kingsford Smiths fly var en F.VIIb/3m.
Informasjon
Rolle		Passasjerfly
Produsent		Fokker
Designet av		Anthony Fokker
Første flyvning		1924
Introdusert		1925
Status		Pensjonert
Brukt av		KLM Balair
Produsert		1924-1932
Utviklet fra		Fokker F.V
Videreutviklet til		Fokker F.VIIa/3m

Fokker F.VIIa/3m var et mindre tre-motors høyvinget passasjerfly, produsert av Anthony Fokkers Atlantic Aircraft Company, og senere på lisens av andre flyprodusenter, bl.a. Avro som Avro 618X (618 Ten). Den opprinnelige modellen fra 1924 var et en-motors, høyvinget fly. Men fra 1925 ble flyet produsert som et tre-motors fly og kjent under navnet Fokker Trimotor.

F.VII/3m, sammen med den nesten identiske Ford Trimotor, var det flyet som var det selvsagte valget og som dominerete på de tidlige amerikanske flyselskapenes ruter, inntil Boeing 247 og Douglas DC-2 kom på markedet tidlig på 1930-tallet.

En transportutgave ble produsert for det amerikanske flyvåpenet under betegnelsen Atlantic C-2. Denne må ikke forveksles med den mye senere Grumman C-2 Greyhound.

Flyets bruk blant pionérer og oppdagere

I mai 1926, kun dager før Roald Amundsen fløy over Nordpolen med Luftskipet «Norge», fløy Richard E. Byrd Spitsbergen – Nordpolen – Spitsbergen med en Fokker F.VII med navnet «Josephine Ford». Det er senere fastslått at Byrd ikke nådde Nordpolen.
Richard E. Byrd med Bernt Balchen som co-pilot i Fokkeren «America», 29. juni 1927 forsøkte direkte-flyvning New York – Paris med flermotors fly. Han nødlandet utenfor Frankrikes kyst.
Charles Kingsford Smith krysset som førstemann Stillehavet, med Fokkeren Southern Cross i perioden 31. mai – 8. juni 1928, i tre etapper Oakland, California – Hawaii – Suva, Fiji, til Brisbane.
Amelia Earhart krysset som første kvinne Atlanterhavet 17. august 1928 i en Fokker F.VII kalt «Friendship» (må ikke forveksles med den senere F-27).

Brukt av flyvåpen

Tsjekkoslovakia, Finland (en F.VIIa), Nederland, Nederlandsk Øst-india, Polen, Spania, De forente stater, Jugoslavia.

Spesifikasjoner (F.VII)

Tekniske data^[1]
Mannskap	2
Lengde	13,50 m
Vingespenn	22 m
Høyde	3,90 m
Vingeareal	71,77 m²
Vekt (uten last)	1 955 kg
Vekt (maksimalt)	3 700 kg
Motor	1 × Rolls-Royce Eagle IX (1 × 265 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet	156 km/t
Rekkevidde	950 km
Marsjhøyde	4 500 m
Passasjerer	8

Referanser

^ Němeček Václav, 1990, Atlas letadel 8, NADAS, Praha, CZ, ISBN 80-7030-106-6

Eksterne lenker

Bent Balchen og Tri-motor[1]

v d r USAs militære transportfly / tankfly, nummerering i US Army, US Air Force og "Tri-Service"-systemet
US Army/US Air Force nummerering (1925-1962)	C-1 C-2 C-3 C-4 C-5 C-6 C-7 C-8 C-9 C-10 C-11 C-12 C-13¹ C-14 C-15 C-16 C-17 C-18 C-19 C-20 C-21 C-22 C-23 C-24 C-25 C-26 C-27 C-28 C-29 C-30 C-31 C-32 C-33 C-34 C-35 C-36 C-37 C-38 C-39 C-40 C-41/A C-42 C-43 C-44 C-45 C-46 C-47/T C-48 C-49 C-50 C-51 C-52 C-53 C-54 C-55 C-56 C-57 C-58 C-59 C-60 C-61 C-62 C-63 C-64 C-65 C-66 C-67 C-68 C-69 C-70/A/B/C/D C-71 C-72 C-73 C-74 C-75 C-76 C-77/B-D C-78 C-79 C-80 C-81 C-82 C-83 C-84 C-85 C-86 C-87 C-88 C-89 C-90 C-91 C-92 C-93 C-94 C-95 C-96 C-97/KC-97 C-98 C-99 C-100 C-101 C-102 C-103 C-104 C-105 C-106 C-107 C-108 C-109 C-110 C-111 C-112 C-113 C-114 C-115 C-116 C-117 C-118 C-119 C-120 C-121/F C-122 C-123/A C-124 C-125 C-126 C-127 (I) C-127 (II) C-128 C-129 C-130/J C-131 C-132 C-133 C-134 C-135/KC-135 C-136 C-137 C-138¹ C-139¹ C-140 C-141 C-142
Tri-service nummerering (1962-dags dato)	C-1 C-2 C-3 C-4 C-5 C-6 C-7/B C-8 C-9 C-10 C-11 C-12 C-13¹ C-14 C-15 C-16¹ C-17 C-18 C-19 C-20A-D/F-H C-21 C-22 C-23 C-24 C-25 C-26 C-27/J C-28 C-29 C-30¹ C-31 C-32 C-33 C-34¹ C-35 C-36 C-37A/B C-38 C-39¹ C-40 C-41 C-42¹ C-43¹ C-44¹ C-45 C-46
Fortsettelse av gammel nummer-serie (2005-dags dato)	C-143 C-144 C-145 C-146
Ikke-sekvensiell nummerering	C-767 C-880
¹Ikke i bruk Se også: AC-47 AC-119 AC-130 DC-130 EC-130 HC-130 KC-130 LC-130 MC-130 WC-130 CT-39 CT-43