Bernhard von Bülow
3. mai 1849[1][2][3][4]
Klein Flottbek (Hertugdømmet Holsten)
(80 år)Roma (Kongedømmet Italia)[5]
Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald
Adolf von Bülow
14 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden
Den sorte ørns orden
Andreasordenen
Den württembergske kroneorden
Den wendiske krones husorden
Hubertusordenen
Rutekronens husorden
Elefantordenen
Serafimerordenen
Annunziataordenen
Æresdoktor ved Königsbergs universitet
Æresdoktor ved Universitetet i Münster
Sankt Stefans orden
Storkors av Den nederlandske løves orden (1899)[6]
Den sorte ørns orden
Andreasordenen
Den württembergske kroneorden
Den wendiske krones husorden
Hubertusordenen
Rutekronens husorden
Elefantordenen
Serafimerordenen
Annunziataordenen
Æresdoktor ved Königsbergs universitet
Æresdoktor ved Universitetet i Münster
Sankt Stefans orden
Storkors av Den nederlandske løves orden (1899)[6]
Bernhard von Bülow på Commons
Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. oktober 1929 i Roma) var en tysk politiker. Han var statssekretær og dermed leder av utenriksdepartementet, fra 1897 til 1900, og deretter rikskansler fra 1900 til 1909.
Liv og virke
Bakgrunn
Bernhard von Bülow ble født inn i adelsslekten Bülow fra Mecklenburg.[7] Han var sønn av utenriksminister Bernhard Ernst von Bülow.
Hans grandonkel Heinrich von Bülow, var prøyssisk ambassadør i Storbritannia fra 1827 til 1840, og giftet seg med en datter av Wilhelm von Humboldt.
Bernhard von Bülow var gift med prinsesse Maria Anna Zoë Rosalia di Camporeale, stedatter av den italienske statsminister Marco Minghetti.[7]
Karriere
Bernhard von Bülow tjenestegjorde i sin ungdom som frivillig i den fransk-tyske krig. Etter krigen gikk Bernhard von Bülow inn i diplomatiet og ble legasjonssekretær i Paris, St. Petersburg og București. I 1888 ble han utnevnt til minister i București og i 1893 til Tysklands ambassadør i Roma.[8]
I 1897 ble han utnevnt til statssekretær i utenriksdepartementet av keiser Vilhelm II.[8] Hans fremste oppgave som utenriksminister var knyttet til den tyske kolonialpolitikken. Tyskland utvidet i denne perioden sine kolonibesittelser, blant annet takket von Bülows innsats. Han klarte i 1899 gjennom diplomatiske forhandlinger å kjøpe øygruppene Mariannene og Karolinene fra Spania for 25 millioner pesetas og innlemme dem i det tyske kolonialveldet.[8] Og ved Samoa-overenskomsten ble Tyskland herre over den viktigste av Samoa-øyen.[8] For dette ble han utnevnt til greve (Graf).[8]
Keiser Vilhelm II utnevnte i oktober 1900 von Bülow til ny rikskansler da fyrst Hohenlohe gikk av.[8] Bülow beholdt kanslerembetet i ni år. Gjennom en sterk evne til kompromiss og forhandling klarte han under vanskelige forhold å holde sammen en regjeringsblokk bestående av konservative og liberale. Han huskes som kansler best for sin aktive utenrikspolitikk og sitt engasjement for Tysklands kolonialpolitikk; dette engasjementet fortsatte også etter at han fratrådte som kansler. Bülow var en av de drivende kreftene bak Tysklands koloni i Kina (Kiautschou).
I 1905 ble greve von Bülow opphøyd til fyrste (Fürst) for sin innsats, først og fremst for den tyske utenrikspolitikk.
Sommeren 1909 mislyktes von Bülows regjeringskoalisjon med å få igjennom budsjettforslaget i den tyske riksdag. Bülow ble nødt til å fratre, og han forlot rikskanslerposten 14. juli 1909.[9]
Årene 1914–1915 var Bülow på nytt Tysklands ambassadør i Roma, denne gang med det uttalte oppdrag å overtale Italia til å slutte seg til sentralmaktene. Men han mislyktes med dette, og i april 1915 gikk Italia inn i første verdenskrig på de alliertes side. Bülow anså imidlertid at han hadde fått et håpløst oppdrag.
Da Theobald von Bethmann-Hollweg ble nødt til å fratre som rikskansler i juli 1917 var det mange som håpet på at von Bülow igjen skulle få bli rikskansler, men Wilhelm II valgte i stedet Georg Michaelis som ny kansler.
Etter krigen publiserte Bülow sine memoarer i fire tykke bind. Bøkene er et praktverk med mange bilder og faksimiler av dokument, men deres øvrige kildeverdi er omdiskutert.[trenger referanse]
Fyrst Bernhard von Bülow døde 28. oktober 1929, dagen før børskrakket som var innledningen til den store depresjonen.
Se også
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Bernhard Heinrich Martin Karl Furst von Bulow, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bernhard-Heinrich-Martin-Karl-Furst-von-Bulow, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 150718[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nationaalarchief.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Heinrich Otto Meisner (1955). «von Bülow». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 21. juni 2015.
- ^ a b c d e f «Fyrst Bülow død.». Aftenposten. 28. oktober 1929. s. 3-4.
- ^ Dorlis Blume/Andreas Michaelis (2015). «Chronik 1909». Deutsches Historisches Museum, Berlin. Besøkt 6. august 2017. «Theobald von Bethmann Hollweg wird neuer Reichskanzler. Er tritt damit die Nachfolge Bernhards Fürst von Bülow an, der nach dem Ende des "Bülow-Blocks" in der Auseinandersetzung um die Reichsfinanzreform im Juni um seine Entlassung aus dem Amt gebeten hatte.»
| Forgjenger: Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst | Preussens ministerpresident | Etterfølger: Theobald von Bethmann-Hollweg |
Tysklands rikskanslere 1871–1918 | ||
|---|---|---|
Otto von Bismarck (1871–1890) · Leo von Caprivi (1890–1894) · Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1894–1900) · Bernhard von Bülow (1900–1909) · Theobald von Bethmann Hollweg (1909–1917) · Georg Michaelis (1917) · Georg von Hertling (1917–1918) · Maximilian av Baden (1918) |  | |
Portal: Tyskland
