Benjamin Disraeli

Benjamin Disraeli
Født		21. des. 1804[1][2][3][4] London[5]
Død		19. apr. 1881[1][2][3][4] (76 år) Mayfair Curzon Street (London, Det britiske imperiet)[6] London[7]
Beskjeftigelse		Politiker, romanforfatter, skribent, biograf, finansminister
Embete		Storbritannias statsminister (1874–1880) opposisjonsleder (House of Lords, 1880–1881) Storbritannias finansminister (1866–1868) medlem av Overhuset (1876–1881) Storbritannias statsminister (1868–1868) member of the 21st Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 21. parlament, Buckinghamshire, 1874–1876) member of the 20th Parliament of the United Kingdom (20th Parliament of the United Kingdom, Buckinghamshire, 1868–1874) member of the 19th Parliament of the United Kingdom (19th Parliament of the United Kingdom, Buckinghamshire, 1865–1868) member of the 18th Parliament of the United Kingdom (18th Parliament of the United Kingdom, Buckinghamshire, 1859–1865) member of the 17th Parliament of the United Kingdom (17th Parliament of the United Kingdom, Buckinghamshire, 1857–1859) member of the 16th Parliament of the United Kingdom (16th Parliament of the United Kingdom, Buckinghamshire, 1852–1857) member of the 15th Parliament of the United Kingdom (15th Parliament of the United Kingdom, Buckinghamshire, 1847–1852) member of the 14th Parliament of the United Kingdom (14th Parliament of the United Kingdom, Shrewsbury, 1841–1847) member of the 13th Parliament of the United Kingdom (13th Parliament of the United Kingdom, Maidstone, 1837–1841) leder av Overhuset (1876–1880) leder av Underhuset (1852–1852) leder av Underhuset (1858–1859) leder av Underhuset (1866–1868) leder av Underhuset (1874–1876) opposisjonsleder (Underhuset, 1849–1851) opposisjonsleder (Underhuset, 1851–1852) opposisjonsleder (Underhuset, 1852–1858) opposisjonsleder (Underhuset, 1859–1866) opposisjonsleder (Underhuset, 1868–1874)
Utdannet ved		St Piran's School
Ektefelle		Mary Anne Disraeli (1839–)[8][6][9]
Far		Isaac D'Israeli[8][6]
Mor		Mary Basevi[8][10]
Parti		Det konservative parti
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		St Michael and All Angels Churchyard
Medlem av		Royal Society (1876–) Société de l'histoire de France
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society Hosebåndsordenen
Signatur
Benjamin Disraeli på Commons

Benjamin Disraeli, 1. jarl av Beaconsfield, (født 21. desember 1804 i London, død 19. april 1881 i Mayfair i London) var en britisk konservativ politiker og statsmann. Han var medlem av den britiske regjeringen gjennom tre tiår, og var Storbritannias statsminister i 1868 og mellom 1874 og 1880. I tillegg var han finansminister. I 1846 grunnla han det moderne konservative partiet, med opprinnelse i det gamle Tory-partiet fra 1700-tallet.

Disraeli var av jødisk herkomst med far fra Italia, men ble døpt i Den anglikanske kirke i ung alder. Han ble også kjent som «litteraten i Downing Street», og var forfatter bak en rekke romantiske romaner. Disraeli begynte som radikal, men endte som en konservativ realpolitiker. Dronning Victoria var en stor tilhenger av Disraeli, og motsatt, og vennskapet begynte da Disraeli ble finansminister, og det var Disraeli som overtalte Dronning Victoria til å la seg utnevne som keiserinne av India. Den store politiske rivalen til Disraeli var William Gladstone. Begge er kjent som grunnleggerne av den moderne britiske politikken. Disraeli var en uhemmet imperialist, og utvidet det britiske imperiet mer en noen annen britisk politiker. Han gjennomførte også en rekke sosiale og politiske reformer.

Liv og virke

Bakgrunn

Disraeli nedstammet fra italienske sefardiske jøder på både mors- og farssiden. Hans far var litteraturkritikeren og historikeren Isaac D'Israeli som, til tross for at han var jøde, lot Benjamin døpe i 1817 i Church of England etter en disputt med familiens synagoge. Den eldre D'Israeli (Benjamin synes å ha endret stavemåten på 1820-tallet) involverte seg selv ikke i noen form for organisert religion. Fra 1817 gikk Benjamin på skolen Higham Hall i Walthamstow. Hans yngre brødre gikk derimot på eliteskolen Winchester College, noe som tydelig plaget Disraeli og kan forklare at han hadde et anstreng forhold til sin mor.^[11]

Hans far syntes at han skulle bli jurist, og han ble satt i lære hos en advokat i 1821. Imidlertid passet ikke jusen ham, og 1825 oppgav han den karriereveien.

Investor

Disraeli synes å ha vært opptatt av å skaffe seg en egen formue, og spekulerte på børsen allerede fra 1824 på forskjellige søramerikanske gruveselskaper. Anerkjennelsen av de nye republikkene i Sør-Amerika etter anbefaling av George Canning hadde ført til en anselig økonomisk oppsving, som ble oppmuntret av promotører og reklamefolk. På grunn av dette, ble Disraeli kjent med finansmannen J. D. Powles, og i 1825 skrev Disraeli tre reklametekster for Powles.

Samme år bragte Disraelis finansielle virksomhet ham i kontakt med John Murray. Murray var som Powles og Disraeli involvert i den søramerikanske gruveindustrien. De forsøkte de å utgi en avis som het «The Representative», for å fremme gruvenes sak og de politikere som støttet gruvene, særlig George Canning. Avisen ble en fiasko, delvis fordi «gruveboblen» sprakk i slutten av 1825 og ruinerte Powles og Disraeli. Dessuten var avisen elendig redigert og ville antagelig ha gått under uansett, ifølge Disraelis biograf Lord Blake. Gjelden som Disraeli pådro seg ved disse investeringene forfulgte ham resten av hans liv.^[12]

Forfatter

Disraeli rettet seg nå mot skjønnlitteraturen, og gav ut sin første roman «Vivian Grey» i 1826. Disraelis biografer er enige om at «Vivian Grey» var en tynt maskert gjenfortelling av omstendighetene rundt avisen The Representative. Romanen ble meget populær, selv om den også vakte harme innen den konservative litterære verden da det kom for dagen at det var Disraeli som var forfatteren. Boken ble først publisert anonymt, og ble oppgitt å være forfattet av en «mann av verdi», og av en som beveget seg i sosieteten. Disraeli, som da var bare 23 år gammel, beveget seg ennå ikke i de finere kretser, og de mange etikettebruddene i «Vivian Grey» gjorde dette pinlig åpenbart. Anmelderne var av denne grunn skarpt kritiske mot både forfatteren og boken. Dessuten trodde Murray at Disraeli hadde tegnet en karikatur av ham og misbrukt hans tillit. Denne beskyldningen ble imøtegått og avvist, men senere biografer (blant dem Blake) har gitt uttrykk for at Murray hadde rett.^[12]

Etter å ha gitt ut essayet «Vindication of the British Constitution» og noen politiske pamfletter, fulgte Disraeli opp «Vivian Grey» med en serie romaner; The Young Duke (1831), Contarini Fleming (1832), Alroy (1833), Venetia og Henrietta Temple (1837). I den samme perioden skrev han også The Revolutionary Epick og tre burlesker med titlene Ixion, The Infernal Marriage og Popanilla. Av disse var det bare Henrietta Temple (som var basert på hans affære med Henrietta Sykes) som ble suksess.

I 1839 giftet han seg med Mary Anne Wyndham Lewis, enken etter en av hans nærmere venner. Hun døde i 1872.

Tidlig politisk karriere

Disraeli hadde overveiet en politisk karriere allerede i 1830, innen han forlot England og dro til Middelhavet. Hans første virkelige anstrengelser kom imidlertid ikke før i 1832, under den store krisen med reformproposisjonen i 1832, der han bidro til et anti-whig-skrift som ble publisert av Murray med tittelen England and France: or a cure for Ministerial Gallomania. Valget av en torypublikasjon ble sett som underlig eller til og med anstøtelig av Disraelis venner og slekt, som betraktet ham som mer av en radikaler.

Disraelis politiske innstilling på denne tiden var påvirket av både av hans rebelske side og hans ønske å gjøre seg bemerket. I begynnelsen av 1830-tallet virket Toryene og de interessene de representerte nesten som en tapt sak. Det andre store partiet, Whigs, var tydelig utenkelig for Disraeli: «Toryismen er gått trett og jeg kan ikke nedlate meg til å bli en whig.» ^[13]

Selv om han stilte som radikal kandidat den første gangen han – forgjeves – forsøkte å få et sete i Underhuset, var Disraeli en progressiv tory da han fikk sete i Underhuset i 1837 som representant for valgkretsen Maidstone. Han hadde også mislyktes å bli valgt i 1835 med et mer toryistisk program. Disraeli var velvillig innstilt til noen av chartisternes krav, og gikk inn for en allianse mellom den jordeiende adelen og arbeiderklassen mot middelklassens økende makt. Han var med på å stifte gruppen Young England i 1842; gruppen ivret for at de rike skulle bruke sin makt til å verne de fattige mot middelklassens utnyttelse. Gjennom hele sin karriere skulle Disraeli søke å etablere allianser mellom de konservative og de radikale.

Statsminister Robert Peel tok ikke med Disraeli da han satte sammen sitt kabinett i 1841, og Disraeli ble senere en skarp kritiker av Peels regjering. I parlamentet ble Disraeli kjent for sitt forsvar for de proteksjonistiske kornlovene («Corn Laws»), da han gikk i mot partikollegaen Peels engasjement for frihandel, som Disraeli fordømte som «laissez-faire-kapitalisme». Slutten av 1845 og de første månedene av 1846 ble dominert av striden i parlamentet mellom frihandelsvennene og proteksjonistene. Disraeli tapte kampen, men avskaffelsen av kornlovene fikk en høy politisk pris da det konservative partiet sprakk. Peel og hans tilhengere, som ble kjent som peelitter, nærmet seg whigene. Rundt proteksjonistene ble det dannet et nytt konservativt parti, under ledelse av Disraeli, George Bentinck og Edward Smith-Stanley Derby.

I regjeringen

I 1852 utnevnte Derby Disraeli til finansminister (Chancellor of the Exchequer) og underhusleder (Leader of the House of Commons) i sin kortlivede regjering som skulle bli kalt «Who? Who? Ministry». På grunn av en kombinasjon av dårlig valgt tidspunkt og lite erfaring ble Disraelis første budsjett mislykket. Disraelis duell mot Gladstone om budsjettet ble imidlertid starten på tretti år med fiendtligheter mellom de to i parlamentet. Derbys regjering falt etter noen måneder og Disraeli havnet i opposisjon og Gladstone tok over som finansminister. I 1858 kom Derby tilbake som statsminister og utnevnte igjen Disraeli til finansminister og underhusleder (statsministeren satt selv i Overhuset) med ansvar for å gjennomføre parlamentsreformer, men hans reformer skulle ha fratatt visse velgere i byene stemmeretten, og ble motarbeidet av liberalerne og ble nedstemt. Regjeringen falt i 1859 og Disraeli vendte tilbake til opposisjonssiden til 1866 da han for tredje gang ble finansminister og underhusleder.

Etter at de klarte å beseire en liberal reformproposisjon foreslått av Gladstone i 1866, innførte Disraeli og Derby et eget reformtiltak i 1867. Dette var en politisk strategi i det forå gi de konservative kontroll over reformprosessen og få langsiktige fordeler i underhuset. Reformakten 1867 utvidet stemmeretten til ytterligere 1,5 millioner personer ved at mannlige huseiere og mannlige inneboende som betalte minst 10 pund for rom fikk stemmerett, avskaffet rotten boroughs med færre enn 10 000 innbyggere og innførte valgkretser i femten større byer som Liverpool og Manchester, som hadde vært underrepresenterte i parlamentet. Dette ble mislikt av det konservative partis høyrefløy, av blant andre Robert Gascoyne-Cecil (senere marki av Salisbury), som forlot regjeringen og talte mot loven.

Statsminister

Derbys helse ble stadig svakere og han gikk til slutt av som statsminister i slutten av februar 1868. Disraelis anstrengelser under de to foregående år hadde fjernet all tvil om at han skulle få etterfølge Derby som partileder og dermed statsminister. Selv om deler av partiets høyrefløy fortsatt motsatte seg ham, hadde hans rolle i gjennomførelsen av reformforslaget og særlig hans oppvisning mot Gladstone vunnet ham beundring fra en stor del av parlamentsgruppen. Den 27. februar 1868 ble Benjamin Disraeli statsminister for første gang.

Imidlertid var det konservative parti fortsatt i minoritet i Underhuset, og gjennomføringen av reformene krevde at nyvalg skulle holdes så snart de nye stemmelistene var sammenstilt. Disraelis periode som statsminister skulle dermed bli ganske kort hvis ikke de konservative vant valgt. Han foretok bare to større endringer i kabinettet: han erstatte Frederic Thesiger som lordkansler med Hugh Cairns, og tok inn George Ward Hunt som finansminister. Disraeli og Chelmsford hadde aldri gått godt sammen, og Cairns var etter Disraelis mening en sterkere minister.^[14]

Disraelis første periode som statsminister ble dominert av den debatten om den irske statskirke Church of Ireland. Til tross for at en overveldende majoritet av befolkningen på Irland var katolikker var den protestantiske kirke statskirke og finansiert med direkte beskatning. Et første forsøk fra Disraeli på å forhandle med kardinal Manning om å opprette et katolsk universitet i Dublin slo feil da Gladstone la frem forslag om å skille den irske kirke helt fra staten. Forslaget førte til splittelse i det konservative partiet, mens det gjenforente liberalerne under Gladstones ledelse. Disraelis regjering overlevde til valget i desember 1868, men initiativet var tapt.^[15]

I valget seiret Gladstone og liberalerne med en majoritet på 170 seter. Disraeli og hans parti tilbragte så seks år i opposisjon, til de vant parlamentsvalget i Storbritannia i 1874 og for første gang siden 1840-tallet fikk et parti absolutt majoritet i underhuset. Disraelis regjering innførte forskjellige reformakter som håndverkerbostedsloven (Artisans Dwellings Act) i 1875, folkehelseloven (Public Health Act) i 1875, en lov om renhet for mat og medisiner (Pure Food and Drugs Act) i 1875, Climbing Boys Act i 1875 og utdannelsesloven i 1876. Hans regjering innførte også en ny fabrikklov (Factory Act) for å beskytte arbeidere, Conspiracy and Protection of Property Act i 1875 som tillot fredelige demonstrasjoner, og arbeidsgiver- og arbeiderloven (Employers and Workmen Act) i 1878 som muliggjorde for arbeidere å saksøke arbeidsgivere i sivile domstoler om de brøt mot lovlige kontrakter.

Disraeli var en overbevist britisk imperialist og bidro til å styrke det britiske imperium med sin støtte til byggingen av Suezkanalen. Han gjorde også diplomatisk fremgang ved Berlinkongressen i 1878 ved å begrense Russlands voksende innflytelse på Balkan og bryte opp trekeiserforbundet. Imidlertid ble hans regjering svekket av vanskeligheter i Sør-Afrika og Afghanistan, noe som nok bidro til at hans parti tapte parlamentsvalget i 1880.

Han ble tatt opp til Overhuset i 1876, da dronning Victoria adlet ham som jarl av Beaconsfield. Han fortsatte som statsminister til 1880 da de konservative tapte for Gladstones liberaler.

Disraeli ble syk straks deretter og døde i april 1881.

Referanser

Litteratur

• Abbott, B. H. (1972). Gladstone and Disraeli. London: Collins. ISBN 0-00-327210-9. 
• Aldous, Richard (2007) [2006]. The Lion and the Unicorn: Gladstone vs Disraeli (first American utg.). New York: W W Norton & Company. ISBN 978-0-393-06570-1. 
• Blake, Robert (1967) [1966]. Disraeli. New York: St Martin's Press. OCLC 400326. 
• Blake, Robert (1982). Disraeli's Grand Tour: Benjamin Disraeli and the Holy Land, 1830–31. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0-297-77910-9. 
• Bradford, Sarah (1983). Disraeli. New York: Stein and Day. ISBN 0-8128-2899-2. 
• Conacher, J. B. (1971). The Emergence of British Parliamentary Democracy in the Nineteenth Century. New York: John Wiley and Sons. 
• Davis, Richard W. (1976). Disraeli. London: Hutchinson. ISBN 0-09-127690-X. 
• Dickins, Gordon (1987). An Illustrated Literary Guide to Shropshire. Shrewsbury: Shropshire Libraries. ISBN 0-903802-37-6. 
• Disraeli, Benjamin (1975). Swartz, Helen; Swartz, Marvin, red. Disraeli's Reminiscences. London: Hamish Hamilton. OCLC 471699820. 
• Disraeli, Benjamin (1982). Gunn, J. A. W.; Weibe, M. G., red. Benjamin Disraeli—Letters, 1815–1834. Toronto and London: University of Toronto Press. OCLC 59238073. 
• Douglas, Roy (2005). Liberals: A History of the Liberal and Liberal Democrat Parties. London and New York: Hambledon and London. ISBN 0-8264-4342-7. 
• Endelman, Todd M. (1998). «'A Hebrew to the End': The Emergence of Disraeli's Jewishness». I Richmond, Charles; Paul, Smith. The Self-Fashioning of Disraeli, 1818–1851. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-49729-9. 
• Gash, Norman (1972). Sir Robert Peel: The Life of Sir Robert Peel After 1830. Totowa, New Jersey: Rowman and Littlefield. ISBN 0-87471-132-0. 
• Glassman, Bernard (2003). Benjamin Disraeli: The Fabricated Jew in Myth and Memory. Lanham, MD: University Press of America. ISBN 0-7618-2472-3. 
• Harris, Robin (2011). The Conservatives—A History. London: Bantam. ISBN 978-0-593-06511-2. 
• Hibbert, Christopher (2004). Disraeli: A Personal History. London: HarperCollins. ISBN 0-00-714717-1. 
• Hurd, Douglas; Young, Edward (2013). Disraeli, Or The Two Lives. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 978-0-297-86097-6. 
• Jenkins, Roy (2002) [1995]. Gladstone: A Biography. New York: Random House Trade Paperbacks. ISBN 0-8129-6641-4. 
• Kirsch, Adam (2008). Benjamin Disraeli. Jewish Encounters. New York: Schocken. ISBN 978-0-8052-4249-2. 
• Kuhn, William (2006). The Politics of Pleasure—A Portrait of Benjamin Disraeli. London: The Free Press. ISBN 0-7432-5687-5. 
• Magnus, Philip (1954). Gladstone. London: John Murray. OCLC 752967336. 
• Monypenny, William Flavelle; Buckle, George Earle (1929). The Life of Benjamin Disraeli, Earl of Beaconsfield. Volume I, 1804–1859. London: John Murray. OCLC 60091922. 
• Parry, Jonathan (2007). Benjamin Disraeli. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-921359-7.  Text also available online at Oxford Dictionary of National Biography
• Richmond, Charles (1999). The Self-Fashioning of Disraeli, 1818–1851. Cambridge and New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-49729-9. 
• Ridley, Jane (1995). The Young Disraeli. London: Sinclair-Stevenson. ISBN 1-85619-250-4. 
• Roberts, Andrew (2000) [1999]. Salisbury: Victorian Titan. London: Phoenix. ISBN 0-7538-1091-3. 
• Schwarz, Daniel R (1979). Disraeli's Fiction. New York: Barnes & Noble. ISBN 0-06-496124-9. 
• Swartz, Helen M; Swartz, Martin (1975). Disraeli's Reminiscences. London: Hamish Hamilton. 
• Trevelyan, G. M. (1913) [1900]. The Life of John Bright. Boston and New York: Houghton Mifflin. OCLC 493021686. 
• Weintraub, Stanley (1993). Disraeli: A Biography. New York: Truman Talley Books. ISBN 0-525-93668-8. 

Eksterne lenker

• (en) Benjamin Disraeli, 1st Earl of Beaconsfield – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Benjamin Disraeli, 1st Earl of Beaconsfield – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Benjamin Disraeli hos Hansards parlamentsdebatter
• (en) Benjamin Disraeli hos The Peerage